Bredbåndskunder har samme rett som mobilkunder ved prisøkning

Loven skiller ikke på tjenestetype

Ekomloven § 4-6 er formulert generelt om avtaler mellom en tilbyder og en sluttbruker (den som abonnerer på tjenesten) om elektronisk kommunikasjonstjeneste. Det betyr at reglene om varsel ved prisendring og retten til kostnadsfri oppsigelse ved ugunstige endringer gjelder likt for mobilabonnement, bredbåndsabonnement og TV-pakker levert av en ekomtilbyder. Bredbåndskunder har med andre ord akkurat samme beskyttelse som mobilkunder når leverandøren varsler om en prisøkning — ingen av tjenestetypene er bedre eller dårligere stilt etter loven.

Grunnen til at loven er formulert på denne generelle måten, er nettopp for å unngå at reguleringen skal bli avhengig av hvilken teknologi som til enhver tid er mest utbredt. Da ekomloven ble vedtatt, var siktemålet å regulere selve forholdet mellom tilbyder og sluttbruker uavhengig av om tjenesten leveres over mobilnett, fibernett eller kobbernett — det avgjørende er at det dreier seg om en elektronisk kommunikasjonstjeneste, ikke hvilken infrastruktur den går over.

Hva som regnes som en elektronisk kommunikasjonstjeneste

Ekomloven omfatter tjenester som handler om overføring av signaler i nett — altså selve leveransen av internett, telefoni eller TV-distribusjon. Et fiber- eller kobberbasert bredbåndsabonnement er en like klar elektronisk kommunikasjonstjeneste som et mobilabonnement, siden begge dreier seg om tilgang til et kommunikasjonsnett. Det samme gjelder normalt TV-pakker som distribueres gjennom samme infrastruktur som bredbåndet, for eksempel via fiber eller kabel-TV-nett fra samme leverandør. Det som derimot faller utenfor, er selve strømmetjenester og innholdsleverandører uten egen nettinfrastruktur, som video-on-demand-tjenester du bruker via internett — disse reguleres ikke av ekomloven, uavhengig av hvor mye de ligner et abonnement.

Denne avgrensningen har praktisk betydning: selve internettleveransen fra bredbåndsselskapet er omfattet, mens en tjeneste du strømmer over den samme internettforbindelsen, men kjøper av en helt annen aktør uten egen nettinfrastruktur, faller utenfor. Det er avtaleforholdet med den som faktisk leverer kommunikasjonstjenesten — signalene i kabelen eller nettet — som utløser rettighetene i ekomloven § 4-6, ikke hvor mye tjenesten koster eller hvor viktig den oppleves for deg som kunde.

Samme frist, samme oppsigelsesrett

Siden bredbåndsabonnement omfattes av samme paragraf som mobilabonnement, gjelder også de samme konkrete fristene. Bredbåndsleverandøren må varsle deg minst én måned før en prisøkning trer i kraft, på samme måte som et mobilselskap må. Og akkurat som ved mobilabonnement kan du si opp bredbåndsabonnementet kostnadsfritt dersom prisøkningen regnes som en ugunstig endring av avtalen, selv om du fortsatt er i bindingstiden (perioden du er bundet til avtalen og må betale bruddgebyr for å avslutte før tiden). Det er ingen forskjell i selve rettighetene — bare i hvilken tjeneste avtalen gjelder.

Dette gjelder også når bredbånd og mobil er samlet i én felles avtale med samlerabatt, noe mange husstander har i dag. Øker leverandøren totalprisen på en slik samlepakke, gjelder de samme reglene om varsel og oppsigelsesrett for hele avtalen, uavhengig av om det i praksis er mobildelen eller bredbåndsdelen av pakken som har blitt dyrere. Du trenger ikke identifisere nøyaktig hvilken komponent i pakken som har drevet prisøkningen for å kunne bruke rettighetene dine.

Hvorfor mange likevel tror bredbånd er dårligere beskyttet

En del av forvirringen kommer trolig av at debatten om forbrukerrettigheter i telebransjen historisk har handlet mest om mobilabonnement, rett og slett fordi flere har mobilabonnement enn bredbåndsabonnement, og fordi mobilmarkedet har vært mer synlig i markedsføring og sammenligningstjenester. Det har skapt et inntrykk av at reglene primært handler om mobil, mens bredbånd på en eller annen måte er unntatt eller svakere regulert. Det stemmer ikke — ekomloven § 4-6 gjelder likt, og bredbåndsselskaper har akkurat samme plikt til å varsle og akkurat samme plikt til å la deg si opp kostnadsfritt ved ugunstige endringer.

En annen medvirkende årsak er at bredbåndskunder ofte har lengre og mer sammensatte kundeforhold enn mobilkunder — kombinert med installasjon, utstyr og eventuelt TV-innhold — noe som kan gjøre det mer komplisert å identifisere nøyaktig hvilken del av avtalen som er endret. Kompleksiteten i avtalen endrer likevel ikke det grunnleggende rettslige utgangspunktet: varsel og oppsigelsesrett gjelder likt, uavhengig av hvor mange elementer avtalen din består av.

Slik sjekker du at bredbåndsselskapet følger reglene

Får du varsel om at bredbåndsprisen din øker, sjekk først datoen varselet kom mot datoen den nye prisen trer i kraft — det skal ligge minst én måned mellom dem. Sjekk deretter om varselet er konkret nok, med riktig ny pris og riktig dato, ikke bare en generell henvisning til at «prisene kan endres». Er du i bindingstiden og ønsker å bruke oppsigelsesretten din på grunn av prisøkningen, bør du si opp skriftlig og vise til at oppsigelsen skjer som en direkte følge av den varslede endringen, akkurat som du ville gjort med et mobilabonnement.

Opplever du at bredbåndsselskapet avviser en oppsigelse begrunnet i prisøkning, med henvisning til at «det gjelder bare for mobil», bør du be om en skriftlig begrunnelse for hvorfor selskapet mener bredbåndsavtalen din skal behandles annerledes. Det finnes ikke noe rettslig grunnlag for et slikt skille, og en slik avvisning bør derfor bestrides på samme måte som du ville bestridt en tilsvarende avvisning på et mobilabonnement.

Kort oppsummert

Ekomloven § 4-6 behandler mobil, bredbånd og TV likt. Bredbåndskunder har derfor krav på minst én måneds varsel før en prisøkning, og rett til å si opp kostnadsfritt dersom økningen gjør avtalen dårligere for deg, selv i bindingstiden. Forskjellen ligger ikke i rettighetene, men i at bredbåndsmarkedet har fått mindre offentlig oppmerksomhet enn mobilmarkedet.