Kan vi beholde urnen hjemme eller dele asken?

Urnen skal gravlegges innen seks måneder

Etter gravplassloven § 10 skal asken samles i en urne som forsegles og merkes. Urnen skal oppbevares på en betryggende måte frem til gravleggingen, og det er krematoriet eller gravplassmyndigheten i kommunen der gravleggingen skal skje, som oppbevarer den. Loven legger altså ikke opp til at urnen utleveres til familien i mellomtiden.

Etter § 12 skal en kremert avdød gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet. Gravplassmyndigheten kan forlenge fristen hvis det er tungtveiende grunner, og avgjørelsen kan ikke påklages (§ 13). Det er ikke nok at familien helst vil beholde urnen.

Gravlegging skal etter § 1 skje på offentlig gravplass eller på en gravplass anlagt av et tros- eller livssynssamfunn. Det er rammen for hva som er hovedregelen.

Hva med å dele asken?

Loven nevner ikke deling av aske. Den regulerer to ting: gravlegging av urnen og spredning av asken med tillatelse. Det er ingen regel som lar flere familiemedlemmer ta hver sin del med hjem, eller som gir en pårørende krav på en del av asken. Den som sørger for gravferden etter § 9, har retten til å begjære gravlegging. Det er hun eller han som bestemmer hva som skjer med urnen, innenfor lovens rammer.

Praktisk betyr det at en deling av asken ikke er noe familien kan regne med å få til uten at statsforvalteren har gitt en tillatelse som dekker det. Spør derfor krematoriet eller gravplassmyndigheten før dere avtaler noe, og la den som sørger for gravferden gjøre avtalen. Gjør ikke noe på egen hånd.

Har noen allerede urnen hjemme, for eksempel fordi den ble utlevert, bør dere ta kontakt med gravplassmyndigheten og høre hva som må ordnes.

To lovlige unntak

Statsforvalteren kan gi tillatelse etter § 20, og det er her alternativene ligger.

• Privat gravsted. Når særlige grunner foreligger, kan statsforvalteren la private anlegge gravsted for gravlegging av askeurne på egnet sted. Statsforvalteren kan sette vilkår. Her ligger urnen gravlagt på privat grunn, ikke oppbevart i stua.
• Askespredning. En person som har fylt 15 år, kan søke om at den som skal sørge for hans eller hennes gravferd, får spre asken for vinden. Tillatelse kan også gis etter dødsfallet, når det godtgjøres at avdøde ønsket det.

Begge er unntak. Det kreves en søknad, og statsforvalteren avgjør. Statsforvalterens vedtak kan påklages til departementet (§ 24).

Hva dere kan gjøre i stedet

Det finnes flere lovlige måter å ha avdøde nær på uten å ha asken hjemme:

• Gravlegge urnen i en urnegrav, der familien kan besøke og pynte graven.
• Velge en minnelund, der gravleggingen skjer på et felles område.
• Søke om askespredning, hvis avdøde ønsket det.
• Lage et eget minne hjemme: bilder, brev, en gjenstand eller et tre i hagen som ikke inneholder aske.

Spør gravplassen hvilke løsninger den har. Utvalget og vilkårene fastsettes lokalt i vedtektene (§ 21). Er avdøde bosatt i kommunen, har vedkommende rett til fri grav der (§ 6).

Hvem avgjør hva som skjer med urnen?

Det er den som sørger for gravferden etter § 9. Har avdøde skrevet en erklæring, er det den utpekte. Uten erklæring går retten til ektefelle eller samboer, deretter barn, foreldre og så videre. Er flere like nær og uenige, avgjør kommunen hvem som har retten, og avgjørelsen kan ikke påklages.

En søster som ønsker urnen hjem, kan altså ikke kreve det, selv om avdøde ga uttrykk for det til henne. Ønsket kan tas med i vurderingen, men den som sørger for gravferden, kan ikke fravike lovens rammer.

Kort oppsummert

• Urnen oppbevares av krematoriet eller gravplassmyndigheten og skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet.
• Loven har ingen regel som lar familien beholde urnen hjemme eller dele asken.
• Statsforvalteren kan tillate privat gravsted for urne når særlige grunner foreligger, eller askespredning etter § 20.
• Den som sørger for gravferden etter § 9, avgjør hva som skjer med urnen, innenfor lovens rammer.
• Familien kan lage et minne hjemme som ikke inneholder aske.