Kan man begraves på egen tomt eller hytte?

Gravplass er hovedregelen

Etter gravplassloven § 1 skal gravlegging skje på offentlig gravplass eller på gravplass anlagt av et tros- eller livssynssamfunn med tillatelse etter trossamfunnsloven § 21. Gravplassene er soknets eiendom, med mindre noe annet følger av særskilt rettsgrunnlag. Loven har ingen regel som lar en grunneier grave ned en kiste i hagen eller på hyttetomten bare fordi han eier grunnen.

Anlegg av ny gravplass krever tilslutning fra kommunen og tillatelse fra statsforvalteren (§ 4). Det betyr at en privat tomt ikke kan bli gravplass uten et offentlig vedtak.

Privat gravsted for urne: mulig, men bare med tillatelse

Loven åpner for et unntak, men det gjelder bare askeurner. Når særlige grunner foreligger, kan statsforvalteren gi tillatelse til at private får anlegge gravsted for gravlegging av askeurne på egnet sted. Statsforvalteren kan sette vilkår (§ 20 første ledd).

Det er altså ikke mulig å gravlegge en kiste privat. En urne kan derimot gravlegges på et privat gravsted hvis statsforvalteren har gitt tillatelse. Kravet er særlige grunner, og kravet er strengt: det er ikke nok at man ønsker det. Hva som regnes som særlige grunner, avgjør statsforvalteren i hvert tilfelle, og loven gir ingen liste. Å skrive i testamentet at man vil begraves på tomten, gir bare et ønske, ikke en rett.

Søk før urnen settes ned. Urnen skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet (§ 12). Hvis tillatelsen ikke er på plass innen da, kan gravplassmyndigheten forlenge fristen ved tungtveiende grunner (§ 13).

Askespredning: den andre veien

En annen mulighet er å spre asken. Statsforvalteren kan etter søknad fra en person som har fylt 15 år, gi tillatelse til at den som skal sørge for hans eller hennes gravferd, sprer asken for vinden. Tillatelse kan også gis etter dødsfallet når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning (§ 20 annet ledd). Statsforvalteren kan sette vilkår.

Spredning betyr at det ikke blir noen grav å besøke. Vil familien ha et sted å gå til, er privat gravsted for urne eller en vanlig urnegrav bedre. Spredning og privat gravsted er to ulike ting, og begge krever tillatelse fra statsforvalteren.

Hva som skjer hvis noen gjør det uten tillatelse

Gravlegging utenfor gravplass uten tillatelse er i strid med § 1 og § 20. Å rette opp senere kan bli vanskelig, fordi en urne som er gravlagt, ikke kan flyttes uten tillatelse etter § 7.

Det er derfor best å ta kontakt med statsforvalteren i god tid. Har noen allerede gravlagt urnen privat, bør familien ta kontakt snarest.

Hva familien kan gjøre i stedet

Mange velger gravplassen i kommunen der hytta ligger, og setter ned urnen der. Avdøde som bodde i kommunen, har rett til fri grav der (§ 6). Gravplassmyndigheten kan også gi tillatelse til at personer uten bopel i kommunen gravlegges der, og kan kreve dekning av kostnadene og avgift som ved feste av grav.

Familien kan lage et minnested på tomten som ikke inneholder aske. Et tre, en benk eller en plakett er ikke en grav. Det krever ikke tillatelse etter gravplassloven, men grunneieren må selv ha rett til å sette opp noe på stedet.

Kort oppsummert

• Gravlegging skal skje på offentlig gravplass eller gravplass anlagt av et tros- eller livssynssamfunn (§ 1).
• Statsforvalteren kan gi tillatelse til privat gravsted for askeurne når særlige grunner foreligger (§ 20).
• Askespredning krever også tillatelse fra statsforvalteren, og søknad fra en person som har fylt 15 år, eller godtgjort ønske etter dødsfallet.
• Et ønske i testamentet om å begraves på egen tomt eller hytte gir ikke rett til det.
• Urnen skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet, så søk i god tid.