Kort svar: FNs barnekonvensjon er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven § 2, og gjelder foran annen norsk lov ved motstrid (§ 3). Tre artikler er særlig sentrale i barnefordelingssaker: art. 3 (barnets beste), art. 9 (kontakt med begge foreldre) og art. 12 (barnets rett til å bli hørt).

Fra internasjonal konvensjon til norsk lov

FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) ble ratifisert av Norge i 1991 og inkorporert i norsk lov via menneskerettsloven § 2 nr. 4 (fra 2003). Menneskerettsloven § 3 slår fast at konvensjonsbestemmelsene «ved motstrid» skal gå foran annen norsk lovgivning.

Konvensjonen er altså ikke bare et politisk dokument – den er rettslig bindende og kan påberopes direkte i norske domstoler.

Artikkel 3: Barnets beste

Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Dette speiler og forsterker barnelova § 48 og Grunnloven § 104 andre ledd. Høyesterett bruker konvensjonens artikkel 3 som tolkningsmoment ved vurdering av barnets beste.

Artikkel 9: Kontakt med begge foreldre

Artikkel 9 nr. 3: «Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.»

Denne bestemmelsen forplikter staten (og indirekte norske domstoler) til å sikre at barnet opprettholder kontakt med begge foreldre. EMD-praksis bygger på det samme prinsippet gjennom EMK art. 8 (retten til familieliv).

Artikkel 12: Barnets rett til å bli hørt

Artikkel 12 nr. 1: «Partene skal garantere et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.»

Dette er grunnlaget for § 31 i barnelova (barn skal høres fra 7 år, stor vekt fra 12 år) og Grunnloven § 104 første ledd. Konvensjonens krav går kanskje lenger enn § 31 – også barn under 7 år skal høres «i alle forhold» dersom de er «i stand til å danne seg synspunkter».

Grunnloven § 104: konstitusjonell forankring

Grunnloven § 104 andre ledd (vedtatt 2014): «Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Dermed er barnekonvensjonens artikkel 3 nå også grunnlovsfestet. Høyesterett plikter å prøve barnelovsavgjørelser mot Grunnloven § 104.

Eksempel: konvensjonens artikkel 9 i praksis

En norsk sak: mor nekter barnet kontakt med far i 18 måneder uten gyldig grunn. Far begjærer tvangsbot og ny avgjørelse. Tingretten begrunner avgjørelsen delvis med at mors atferd er i strid med barnets rett til kontakt med begge foreldre etter barnekonvensjonen art. 9.

EMK artikkel 8 og barnet

Den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 8 beskytter «retten til respekt for privatliv og familieliv». EMD (Europadomstolen) har i en rekke saker slått fast at statene har positive forpliktelser til å sikre kontakt mellom barn og foreldre, og til å gjennomføre samværsavgjørelser effektivt.

Norske saker kan bringes inn for EMD dersom norske domstoler ikke ivaretar disse rettighetene.

Den vanligste misforståelsen

Mange tror at barnekonvensjonen er et idealdokument uten rettslig kraft. Det er feil. Konvensjonen er norsk lov, gjelder foran annen lov ved motstrid, og kan påberopes i norske domstoler. Statsforvalteren og domstolene plikter å vurdere om avgjørelser er i samsvar med konvensjonen.

Hva gjør du nå?

Er konvensjonsrettigheter relevant for din sak: - Sørg for at barnet faktisk høres (§ 31) – og at dets mening fremkommer i saken - Er barnets kontakt med deg systematisk nektet: påberop deg artikkel 9 og EMK art. 8 eksplisitt i prosedyren - Vurder klage til EMD dersom norske domstoler ikke ivaretar rettigheten

Artikkelen er basert på FNs barnekonvensjon, menneskerettsloven § 2 nr. 4 og § 3, Grunnloven § 104, barnelova § 48 og EMK art. 8.