Askespredning: slik søker du statsforvalteren om tillatelse
Du kan ikke spre aske for vinden uten tillatelse fra statsforvalteren. Etter gravplassloven § 20 kan en person som har fylt 15 år, søke om at den som skal sørge for hans eller hennes gravferd, får spre asken. Tillatelse kan også gis etter dødsfallet, hvis det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning. Statsforvalteren kan sette vilkår for tillatelsen.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva loven krever for å spre aske i fjellet
Hovedregelen i gravplassloven er at gravlegging skjer på en gravplass, og at en urne gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet (§ 12). Askespredning er et unntak som krever tillatelse fra statsforvalteren etter § 20 annet ledd. Loven sier at asken da kan spres «for vinden». Statsforvalteren kan sette vilkår, for eksempel om sted.
Loven angir ikke hvilke steder som er godkjent, og den sier ikke noe om hvor lang saksbehandlingstiden er. Hvilke vilkår statsforvalteren setter i det enkelte tilfellet, må du få vite hos embetet. Det er derfor lurt å spørre før du planlegger en seremoni på et bestemt sted.
To veier til tillatelse
Loven åpner for tillatelse på to måter.
- Mens du lever. Er du fylt 15 år, kan du selv søke om at den som skal sørge for gravferden din, får spre asken.
- Etter dødsfallet. Tillatelse kan også gis når det godtgjøres at avdøde ønsket askespredning.
Etter dødsfallet er det altså dokumentasjonen av ønsket som avgjør. Har avdøde skrevet det ned, er saken enkel. Er ønsket bare fortalt til familien, kan skriftlige uttalelser fra dem som hørte det, være en del av grunnlaget. Loven stiller ikke andre formkrav.
For aske etter barn gjelder en egen regel: tillatelse kan gis når nærmeste etterlatte ønsker det.
Hvem søker, og hvem som sprer asken
Det er den som sørger for gravferden som kommer til å spre asken. Etter § 9 er det den avdøde har pekt ut i en skriftlig, datert og underskrevet erklæring. Uten erklæring går retten til ektefelle eller samboer, deretter barn, foreldre og så videre. Det er også den som begjærer kremasjon (§ 10). Er flere like nær, for eksempel tre voksne barn, bør de bli enige om hvem som søker. Ved uenighet om hvem som sørger for gravferden avgjør kommunen.
Du kan ikke planlegge spredningen før tillatelsen er gitt. Har du en erklæring etter § 9 som også inneholder ønsket om spredning, gjør det saken tydeligere i begge retninger.
Hva søknaden bør inneholde
Loven har ingen fast mal. Statsforvalterne har egne skjemaer, så det enkleste er å bruke skjemaet til embetet i fylket der du bor. En søknad bør i alle fall si:
- avdødes navn, fødselsdato og eventuelt dødsdato
- hvem som søker, og at vedkommende sørger for gravferden
- hvordan det godtgjøres at avdøde ønsket spredning (erklæring, brev eller uttalelser)
- hvor asken skal spres, så konkret som mulig
Mange begravelsesbyråer kjenner prosessen og kan hjelpe til. Spør om pris på forhånd.
Mens du venter på svar
Urnen oppbevares av krematoriet eller gravplassmyndigheten til gravleggingen (§ 10). Har du ikke fått svar når seksmånedersfristen nærmer seg, bør du ta kontakt med gravplassmyndigheten om forlengelse. Etter § 13 kan fristen forlenges når det er tungtveiende grunner, og avgjørelsen kan ikke påklages.
Statsforvalterens vedtak etter loven kan påklages til departementet (§ 24). Slår statsforvalteren fast at vilkårene ikke er oppfylt, er det altså mulig å klage. Klagefristen står i vedtaket.
Får du avslag og fristen løper ut, må urnen gravlegges på gravplass. Det kan skje i en minnelund eller en urnegrav. Statsforvalteren kan også tillate privat gravsted for askeurne når særlige grunner foreligger (§ 20 første ledd), men det er en annen sak enn spredning.
Hva det koster
Loven sier ikke at det må betales gebyr for søknaden, og hva byrået eventuelt tar for å hjelpe til, må du spørre om på forhånd. Utgiftene til selve gravferden dekkes i første omgang av dødsboet, og er boet lite, kan NAV gi behovsprøvd gravferdsstønad. Se gravferdsstønad fra NAV og hvem som legger ut for begravelsen.
Tone søker om fjellet
Randi (79) sa ofte at hun ville ligge i fjellet ved hytta i Hemsedal. Hun døde i februar. Datteren Tone (44) skulle sørge for gravferden, og broren Nils var enig. Randi hadde ikke skrevet noe, men både Tone, Nils og en nær venninne kunne bekrefte ønsket.
Tone skrev en søknad til statsforvalteren med tre korte uttalelser og et kart over stedet. Kisten ble levert til kremasjon etter åtte virkedager, og urnen stod hos krematoriet. Tillatelsen kom etter noen uker, med de vilkårene statsforvalteren satte. Asken ble spredt i juni, fire måneder etter dødsfallet, altså innenfor seksmånedersfristen.
Hadde Tone spredt asken før tillatelsen kom, hadde det manglet hjemmel. Hadde svaret latt vente på seg til etter sommeren, måtte hun ha søkt gravplassmyndigheten om mer tid.
Kort oppsummert
- Askespredning krever tillatelse fra statsforvalteren etter gravplassloven § 20.
- Personer som har fylt 15 år, kan søke for seg selv. Etter dødsfallet må det godtgjøres at avdøde ønsket spredning.
- Statsforvalteren kan sette vilkår for tillatelsen, og vedtaket kan påklages til departementet.
- Urnen skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet, men gravplassmyndigheten kan forlenge fristen ved tungtveiende grunner.
- Den som sørger for gravferden etter § 9, skal spre asken.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.