Må arvingene godkjenne at bostyreren selger hytta?

Bostyreren kan selge hytta uten at alle godkjenner

Under et offentlig skifte er det bostyreren som forvalter boet på tingrettens vegne. Likevel sier arveloven § 138 at retten og bostyreren er bundet av arvingenes standpunkt når arvingene er enige. Det gjelder beslutninger om forvaltningen av boet og om hvordan skiftet gjennomføres. Å selge en hytte hører til her.

Regelen har to sider. Er alle arvingene enige om at hytta skal selges, selges den. Er alle enige om at den ikke skal selges, er bostyreren som hovedregel bundet av det også. Er arvingene uenige, finnes det ikke noe krav om at alle må si ja. Da avgjør bostyreren eller tingretten, og de må sørge for at kreditorene blir dekket. Bostyreren kan ikke avgjøre rettstvister, så kommer uenigheten til å gjelde et krav eller et rettsspørsmål, er det retten som må ta det.

Hvem som teller når man måler enighet

Ikke alle arvinger regnes med. Kravet om enighet omfatter ikke en arving som er forsvunnet eller har ukjent adresse, slik at standpunktet ikke kan hentes inn. Det omfatter heller ikke en arving som etter testamentet bare skal ha et bestemt, avgrenset gode av liten verdi, for eksempel en klokke eller et maleri.

Det betyr at en enkelt arving som ikke svarer, ikke kan blokkere alt, og at et skifte ikke står stille fordi én person er vanskelig å finne. Er fire av fem arvinger enige og den femte ikke kan spores opp, er det de fire som utgjør enigheten.

Når bostyreren ikke er bundet, selv om alle er enige

Paragrafen har egne unntak, og de gjelder selv om alle arvingene er enige. Retten og bostyreren er ikke bundet av arvingenes standpunkt i disse tilfellene.

Det første er når boet ikke har eiendeler nok til å oppfylle alle forpliktelsene. Skylder boet mer enn det eier, er det kreditorene som har førsteretten til verdiene. Det andre er når en beslutning basert på arvingenes standpunkt vil stride mot en fraværende arvings eller kreditorenes interesser. Det tredje er når noe annet følger av lov.

Det er også en regel som trekker i samme retning. Etter arveloven § 143 skal retten eller bostyreren sørge for at boets og arvelaterens forpliktelser dekkes, og boets eiendeler skal gjøres om i penger så langt det er nødvendig for å dekke dem. Hytta kan derfor bli solgt selv om arvingene helst ville beholdt den, hvis pengene trengs til gjelden.

Arvingene skal få uttale seg først

Uavhengig av om arvingene er enige, har de et krav på å bli hørt. Arveloven § 137 sier at arvingene så vidt mulig skal få anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelser av betydning for forvaltningen av boets eiendeler. Å selge hytta er en slik avgjørelse. Også her gjelder det at en arving med et lite, avgrenset gode ikke har denne retten.

Å bli hørt er noe annet enn å bestemme, og de fleste uenigheter om hytter handler om nettopp det. Du kan si fra om at du vil beholde hytta, at prisen er for lav, eller at du kan skaffe en kjøper som betaler mer. Bostyreren må ta det med i vurderingen, men er ikke bundet av det hvis arvingene ikke er enige.

Mener du at bostyreren ikke lenger kan stoles på, kan du klage til tingretten etter § 156 i arveloven. Retten kan også tilbakekalle oppnevningen hvis bostyreren ikke utfører oppgavene forsvarlig (§ 157).

Kort oppsummert

• Ingen arving må godkjenne at bostyreren selger hytta. Det finnes ikke noe vetorett for den enkelte.
• Er alle arvingene enige om hva som skal skje med hytta, er retten og bostyreren som hovedregel bundet av det.
• Forsvunne arvinger og arvinger med et lite, avgrenset gode regnes ikke med når enighet måles.
• Bostyreren er ikke bundet hvis boet ikke dekker forpliktelsene, hvis kreditorer eller en fraværende arving ville bli skadelidende, eller hvis loven sier noe annet.
• Arvingene skal få uttale seg før en slik beslutning, men det er bostyreren eller retten som avgjør når de er uenige.