Hva betyr det at behandlingen skal vurderes mot "alminnelig god faglig standard"?

Når man snakker om at helsehjelp skal vurderes mot «alminnelig god faglig standard», sikter man til selve målestokken som brukes når NPE og domstolene skal avgjøre om det foreligger svikt etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Dette er ikke et ord som står ordrett i selve lovteksten, men en mye brukt og treffende beskrivelse av vurderingen loven faktisk legger opp til: var behandlingen på linje med det en dyktig og erfaren behandler innenfor samme fagfelt ville gjort, gitt den kunnskapen og de ressursene som var tilgjengelige på det aktuelle tidspunktet? Denne artikkelen forklarer hva som ligger i dette, og hvorfor akkurat tidspunktet for vurderingen er så avgjørende.

Lovens egen formulering

Pasientskadeloven § 2 andre ledd sier at det ved vurderingen av om det foreligger svikt, skal tas hensyn til om de krav skadelidte med rimelighet kunne stille til virksomheten eller tjenesten på skadetidspunktet, er tilsidesatt. Denne noe formelle formuleringen er kjernen bak det man i praksis ofte omtaler som en vurdering mot «god faglig standard» eller «forsvarlig praksis» — altså en sammenligning mellom det som faktisk skjedde, og det pasienten med rimelighet burde kunnet forvente av kompetent og forsvarlig helsehjelp på nettopp dette tidspunktet.

Hvorfor «på skadetidspunktet» er så viktig

Et av de mest sentrale elementene i denne standarden er at vurderingen skal knyttes til kunnskapsnivået og praksisen som gjaldt da behandlingen faktisk ble gitt — ikke til hva vi vet i dag. Medisinsk kunnskap utvikler seg raskt, og behandlingsmetoder som var ansett som god praksis for ti eller tjue år siden, kan i dag fremstå som utdaterte eller til og med uforsvarlige i lys av senere forskning. Loven krever ikke at eldre behandling måler seg mot dagens standard — den krever at behandlingen målte seg mot standarden slik den var da behandlingen faktisk ble gitt.

Dette prinsippet beskytter behandlere mot en urimelig etterpåklokskap, samtidig som det sikrer pasienten en reell og relevant målestokk: du skal ikke få dårligere behandling enn det som var forsvarlig og oppnåelig ut fra kunnskapen som forelå den dagen du faktisk mottok helsehjelpen.

Eksempel: to vurderinger av samme symptom, ti år fra hverandre

Se for deg Eirik, som i 2010 oppsøker legevakten med symptomer som på det tidspunktet ikke var like godt kjent for å kunne indikere en bestemt, sjelden tilstand — kunnskapen om denne sammenhengen var fortsatt under utvikling i fagmiljøet. Legen som undersøker ham, følger datidens anbefalte prosedyrer og finner ingen grunn til umiddelbar viderehenvisning. I dag, med et mer utviklet kunnskapsgrunnlag, ville trolig de samme symptomene fått en annen oppfølging raskere. Betyr det at legen som behandlet Eirik i 2010 sviktet? Normalt ikke — fordi vurderingen skal gjøres opp mot hva som var alminnelig god faglig standard i 2010, ikke opp mot dagens kunnskapsnivå. Hadde derimot samme situasjon oppstått i dag, med dagens kunnskap tilgjengelig, kunne konklusjonen blitt en helt annen.

Hva innebærer standarden i praksis?

«Alminnelig god faglig standard» betyr ikke at behandlingen måtte vært perfekt, eller at den beste tenkelige eksperten i landet måtte gitt akkurat samme vurdering. Standarden er knyttet til hva en normalt dyktig og erfaren behandler innenfor det aktuelle fagfeltet ville gjort i en tilsvarende situasjon — ikke til hva den aller beste spesialisten i verden ville prestert under ideelle forhold. Samtidig er det heller ikke tilstrekkelig at behandlingen lå innenfor det en uerfaren eller dårlig kvalifisert behandler ville akseptert. Standarden ligger et sted midt imellom: den forsvarlige, faglig oppdaterte praksisen som med rimelighet kunne forventes av en kompetent fagperson i den aktuelle situasjonen.

Hvordan avgjøres hva som faktisk var standarden på et gitt tidspunkt?

Dette er sjelden noe NPE eller domstolene kan avgjøre uten hjelp. Vurderingen bygger normalt på uttalelser fra medisinsk sakkyndige, som kan redegjøre for hvilke retningslinjer, faglige anbefalinger og etablert praksis som gjaldt innenfor det aktuelle fagfeltet på det aktuelle tidspunktet. Slike sakkyndigvurderinger tar gjerne utgangspunkt i publiserte faglige retningslinjer, veiledere fra helsemyndighetene, og hva som var vanlig og akseptert praksis blant sammenlignbare behandlere og virksomheter på samme tidspunkt.

Kan standarden variere mellom ulike deler av helsevesenet?

Et annet nyansert poeng er at «alminnelig god faglig standard» ikke nødvendigvis er identisk over hele landet eller i alle typer virksomheter. Det som med rimelighet kan forventes av en stor universitetsklinikk med spesialisert utstyr og et bredt fagmiljø rundt seg, kan i noen henseender ligge på et annet nivå enn det som med rimelighet kan forventes av en liten lokal legevakt med begrensede ressurser — samtidig som loven presiserer at ressursknapphet i seg selv ikke fritar for ansvar dersom selve ressursdisponeringen ikke var forsvarlig. Denne balansen mellom lokale forhold og en nasjonal minstestandard er noe som vurderes konkret i hver enkelt sak.

Hvorfor denne standarden er rettferdig for begge parter

Det kan virke som en standard bygget for å beskytte helsevesenet mer enn pasienten. Men i realiteten ivaretar den begge sider på en balansert måte: pasienten sikres en reell rett til å forvente kompetent og oppdatert behandling, uten å måtte bevise personlig skyld hos en behandler. Samtidig unngår man at helsepersonell holdes ansvarlig for ikke å ha forutsett kunnskap som rett og slett ikke fantes ennå på behandlingstidspunktet. Denne balansen er selve grunnen til at pasientskadeloven har fått bred aksept både blant pasientorganisasjoner og i helsevesenet selv.

Kort oppsummert

At behandlingen skal vurderes mot alminnelig god faglig standard, betyr at spørsmålet om svikt avgjøres ved å sammenligne det som faktisk ble gjort, med hva en dyktig og erfaren behandler innenfor samme fagfelt ville gjort — vurdert ut fra kunnskapen og ressursene som forelå nettopp på det tidspunktet behandlingen ble gitt, ikke ut fra dagens kunnskapsnivå. Denne vurderingen bygger normalt på uttalelser fra medisinsk sakkyndige, og er ment å gi en rettferdig og relevant målestokk for begge parter i saken.