En akseptert risiko er en kjent, beskrevet mulig komplikasjon ved en medisinsk behandling, som pasienten normalt må tåle uten rett til erstatning, forutsatt at behandlingen for øvrig ble utført faglig forsvarlig og pasienten fikk tilstrekkelig informasjon på forhånd. Dette er kanskje det mest grunnleggende skillet i hele pasientskaderetten: mellom en skade som utløser rett til erstatning, og en komplikasjon som rett og slett er en del av det å motta medisinsk behandling. Denne artikkelen går gjennom hva som faktisk skiller de to, og hvorfor dette skillet iblant kan oppleves urettferdig — selv når det er juridisk korrekt.

Hvorfor finnes begrepet «akseptert risiko» i det hele tatt?

All medisinsk behandling innebærer risiko. En operasjon kan gi blødning eller infeksjon selv når kirurgen gjør alt korrekt. En medisin kan gi bivirkninger selv når den er forskrevet på riktig grunnlag og i riktig dose. Dersom loven ga rett til erstatning for ethvert dårlig utfall, uavhengig av om behandlingen var forsvarlig, ville det i praksis gjort pasientskadeordningen til en generell forsikring mot uflaks — noe den ikke er ment å være. I stedet er systemet bygget slik at pasienten har krav på erstatning når noe gikk galt utover det som var en normal og forventet del av risikobildet, men ikke når resultatet, selv om det er tungt å bære, lå innenfor den risikoen behandlingen i utgangspunktet innebar.

Hva skal til for at en risiko regnes som «akseptert»?

Vurderingen av om en komplikasjon er en akseptert risiko, bygger normalt på flere faktorer som ses i sammenheng:

  • Er komplikasjonen kjent og beskrevet i det medisinske fagmiljøet for denne typen behandling, uavhengig av hvor sjelden den statistisk sett er?
  • Ble behandlingen utført faglig forsvarlig? En kjent risiko som slår til under en ellers korrekt utført prosedyre, står i en helt annen stilling enn samme komplikasjon dersom den oppstod fordi selve gjennomføringen avvek fra god praksis.
  • Fikk pasienten tilstrekkelig informasjon på forhånd om at nettopp denne typen komplikasjon var en mulig følge av behandlingen, slik at det forelå et informert samtykke til risikoen?
  • Hvor viktig var behandlingen? Jo mer nødvendig og alvorlighetsgraden av tilstanden som ble behandlet, desto høyere risiko må pasienten normalt akseptere.

Eksempel: to blødninger, to ulike utfall

Se for deg Øyvind, som skal opereres for en brokkskade. Han blir grundig informert på forhånd om at blødning er en kjent, om enn sjelden, risiko ved denne typen inngrep. Operasjonen gjennomføres teknisk korrekt av en erfaren kirurg, men Øyvind får likevel en indre blødning som krever en ny operasjon og forlenger sykehusoppholdet betydelig. Fordi blødningen er en kjent og beskrevet risiko, informasjonen var gitt på forhånd, og selve inngrepet ble utført faglig forsvarlig, vil dette normalt regnes som en akseptert risiko — ikke en pasientskade i lovens forstand, selv om utfallet for Øyvind personlig føles svært urettferdig.

Sammenlign dette med en annen pasient, Nora, som opereres for akkurat samme brokkskade av samme type kirurg, men der blødningen oppstår fordi et blodkar ved en feiltakelse ikke ble ordentlig klemt av under selve inngrepet — en teknisk svikt i utførelsen, ikke en tilfeldig komplikasjon. Her er situasjonen en annen: dette er ikke lenger en akseptert risiko som slo til til tross for korrekt behandling, men en mulig svikt ved selve gjennomføringen, som kan gi grunnlag for erstatning. Forskjellen mellom Øyvind og Nora ligger altså ikke i hvor alvorlig blødningen var for dem personlig, men i hvorvidt den skyldtes en kjent, ikke-unngåelig risiko, eller et avvik fra forsvarlig utførelse.

Informert samtykke er en sentral del av bildet

Et sentralt element i vurderingen av akseptert risiko er om pasienten faktisk ble informert om, og samtykket til, risikoen på forhånd. Pasienter har etter pasient- og brukerrettighetsloven krav på å få informasjon om nødvendige og relevante risikoer ved en behandling, slik at de kan ta et informert valg om å gjennomføre den eller ikke. Er informasjonen gitt på en forsvarlig måte, og pasienten likevel velger å gå videre med behandlingen, styrker dette normalt vurderingen av at en senere komplikasjon er en akseptert risiko. Er informasjonen derimot mangelfull eller fraværende, kan dette i seg selv utgjøre en svikt som gir rett til erstatning — et tema vi går grundig inn i i en egen artikkel om manglende informasjon fra behandler.

Hvorfor «sjelden» ikke automatisk betyr «uventet»

Mange tenker intuitivt at en komplikasjon som statistisk sett rammer bare én av tusen pasienter, må være «uventet» nok til å gi erstatning dersom den treffer nettopp deg. Slik fungerer vurderingen ikke. Det avgjørende er ikke hvor lav sannsynligheten var i ditt konkrete tilfelle, men om komplikasjonen er en anerkjent, beskrevet risiko innenfor det aktuelle fagfeltet. En svært sjelden, men velkjent og dokumentert komplikasjon, vil normalt fortsatt regnes som en akseptert risiko, selv om den føltes som ren uflaks der og da. Dette skillet — mellom statistisk sjeldenhet og juridisk «uventethet» — er noe vi går enda dypere inn i i artikkelen om forskjellen mellom en kjent komplikasjon og en pasientskade.

Når kan en akseptert risiko likevel gi erstatning?

Selv om en komplikasjon i utgangspunktet er en akseptert risiko, finnes det unntaksvis en mulighet for erstatning gjennom unntaksbestemmelsen i pasientskadeloven § 2 tredje ledd, dersom skaden er særlig stor eller særlig uventet og misforholdet mellom pasientens tilstand før og etter behandlingen er markert. Denne bestemmelsen er imidlertid tolket strengt av domstolene, og fungerer som en sjelden brukt sikkerhetsventil, ikke som en generell utvei når en kjent risiko har slått til. Vi går grundig gjennom denne bestemmelsen i en egen artikkel.

Hva bør du gjøre hvis du er usikker?

Er du usikker på om det du eller en av dine nærmeste opplevde er en akseptert risiko eller en reell pasientskade, er det sjelden noe du bør avgjøre helt på egen hånd. Grensen mellom de to kan være smal og krever ofte en konkret medisinsk vurdering av akkurat ditt behandlingsforløp — inkludert hvilken informasjon som faktisk ble gitt før behandlingen, og hvordan selve prosedyren ble gjennomført. Det beste du kan gjøre, er å melde saken til NPE for en konkret vurdering, eventuelt med bistand fra en advokat med pasientskade-erfaring dersom saken er komplisert.

Kort oppsummert

En akseptert risiko er en kjent, beskrevet komplikasjon ved medisinsk behandling som pasienten normalt må tåle uten rett til erstatning, forutsatt at behandlingen ble utført faglig forsvarlig og pasienten var tilstrekkelig informert på forhånd. Vurderingen ser blant annet på om komplikasjonen er anerkjent i fagmiljøet, om selve utførelsen var forsvarlig, og hvor viktig behandlingen var. Selv en akseptert risiko kan unntaksvis gi grunnlag for erstatning gjennom den strengt tolkede unntaksbestemmelsen, dersom skaden er særlig stor eller uventet.