§ 6. Ruteløyve for persontransport med motorvogn

Paragrafen gjelder rutetransport av passasjerer med motorvogn. Den som mot betaling vil drive slik transport, trenger to løyver: det vanlige løyvet etter § 4 første ledd og et eget ruteløyve. Kravet om ruteløyve betyr at en rute ikke kan startes med bare det alminnelige løyvet.

Ruteløyvet er «behovsprøvd». Det betyr at myndighetene vurderer behovet for tilbudet før de gir løyve. Paragrafen gjør likevel unntak for lange ruter. De skal ikke behovsprøves. Departementet setter grensen i forskrift, og den kan ikke ligge lavere enn 80 km. I forskrift kan departementet også bestemme at særlige typer rutetransport ikke behovsprøves, uansett hvor lang ruten er.

Tredje og fjerde ledd har to unntak til. Administrasjonsselskap trenger ikke løyve. Fylkeskommunen kan vedta at godtgjørelsen til rutetransport skal gå til et selskap som administrerer rutesambandene i fylket. Det samme kan en kommune som har overtatt ansvaret for kollektivtransporten etter en egen lov om overføring av slikt ansvar. Videre kan den som har ruteløyve, kjøre gods med samme kjøretøy samtidig, uten eget løyve for godstransport.

Ruteløyvet bygger på § 4, der kravene til den som skal få løyve står. Godstransport har egen løyveplikt i § 5, men rutetransport med motorvogn gir altså rett til å ta med gods. For fartøy i rute finnes en tilsvarende paragraf, § 7, som også viser til tredje ledd her. Ved tildeling av løyve mot godtgjørelse eller enerett skal det brukes konkurranse så langt regelverket krever det. Flere paragrafer viser til § 6, blant dem § 13 «Behovsprøvd løyve for persontransport i rute».

Eksempel: Et selskap som allerede har løyve etter § 4 vil drive en rute med motorvogn over den grensen departementet har satt. Selskapet må søke ruteløyve, men løyvet skal ikke behovsprøves. Når bilen kjører ruten, kan den også ta med gods uten godsløyve.