§ 22. Fylkeskommunens ansvar for lokal rutetransport

Paragrafen sier hvem som har ansvaret for å betale for rutetransport som det offentlige vil ha på plass. Hovedregelen er at fylkeskommunen står for godtgjørelsen (det offentliges betaling til den som kjører ruten) til rutetilbud som fylkeskommunen selv ønsker å opprette eller beholde i fylket. Ansvaret gjelder ikke alt, for første ledd peker på § 24, som handler om riksvegferjer. Der er det staten ved departementet som har ansvaret.

Resten av paragrafen setter rammene rundt ordningen. Vedtak fra fylkeskommunene om godkjenning av ruteplan, takster og godtgjørelse kan ikke klages inn for departementet. Staten gir hvert år et rammetilskudd som dekker deler av utgiftene, og pengene fordeles gjennom inntektssystemet for kommuner og fylkeskommuner etter regler fra Kongen. Til gjengjeld må fylkeskommunene levere budsjett, regnskap og andre opplysninger innen frister som departementet setter, slik at departementet kan vurdere det samlede behovet for tilskudd fremover.

Femte ledd gir fylkeskommunen makt til å bestemme kontraktsform og retningslinjer for avtaler om godtgjørelse. Valgfriheten har en grense i § 8 første ledd, som handler om konkurranse når det gis godtgjørelse eller enerett ved tildeling av løyve. Sjette ledd utvider ordningen. En kommune som har fått overført ansvaret for kollektivtransport, får de samme reglene som fylkeskommunen.

Paragrafen er utgangspunktet for to nabobestemmelser. Etter § 23 kan fylkeskommunen vedta at godtgjørelsen skal gå til et selskap som administrerer rutesambandene i fylket, og da gjelder femte ledd i § 22 tilsvarende. Etter § 24 har departementet ansvaret for riksvegferjer, og også der gjelder femte ledd tilsvarende, denne gangen for departementet.

Eksempel: Fylkeskommunen vil beholde et rutetilbud i fylket. Den betaler godtgjørelse til den som driver ruten, og velger selv kontraktsform innenfor rammene i § 8. Fylkeskommunens vedtak om godtgjørelsen kan ikke påklages til departementet.