§ 80. Formkrav til vekselforpliktelse

§ 80 fastsetter hvilket lands lov som bestemmer formkravene til en vekselforpliktelse - altså kravene til hvordan den skal se ut og underskrives for å være gyldig. Utgangspunktet er loven i det landet der forpliktelsen underskrives. Er en forpliktelse ugyldig etter denne regelen, men oppfyller kravene i et annet land der en senere forpliktelse på samme veksel er underskrevet, gjør ikke formfeilen ved den første forpliktelsen at den senere også blir ugyldig - hver underskrift bedømmes med andre ord for seg. Paragrafen har også en særregel for norske borgere: har en norsk statsborger påtatt seg en vekselforpliktelse i utlandet, og denne oppfyller de norske formkravene, er forpliktelsen gyldig her i Norge i forhold til en annen norsk statsborger, selv om den etter hovedregelen skulle vært ugyldig fordi den ikke fulgte formkravene i landet der den ble underskrevet.

Regelen kan få betydning når norske parter handler med hverandre mens de er i utlandet. Tenk deg to norske statsborgere som underskriver en veksel mens de begge er på reise i et land med andre formkrav enn de norske: er formkravene i dette landet ikke fulgt, men de norske formkravene er det, kan vekselen likevel gjøres gjeldende mellom de to norske partene her hjemme, fordi særregelen i tredje ledd trer inn.

§ 80 følger opp § 79 om handleevne, og går videre til spørsmålet om formkrav. § 81 tar for seg rettsvirkningene av aksept og utstedelse, mens §§ 82 til 86 regulerer foreldelsesfrister for regress-søksmål, hvem som anses som fordringshaver, delvis aksept og betaling, protestregler, og forholdsregler ved at vekselen forkommer eller blir stjålet.