§ 79. Utlendingers handleevne ved veksel

§ 79 åpner tredje avdeling i vekselloven, som gjelder forholdet til utenlandsk rett når en veksel har forbindelser til flere land. Paragrafen avgjør hvilket lands lov som bestemmer om en utlending har rettslig handleevne til å forplikte seg gjennom en veksel. Hovedregelen er at dette avgjøres etter loven i det landet personen er statsborger av. Peker hjemlandets lov i stedet mot et annet lands regler (en lovvalgsregel som viser videre), er det de reglene som avgjør. Paragrafen har også en beskyttelsesregel: mangler en utlending evne til å forplikte seg etter det som ellers skulle vært avgjørende lov, er han likevel bundet her i Norge, hvis han har påtatt seg forpliktelsen i et land der han etter dette landets lov ville hatt slik evne.

Bestemmelsen beskytter norske parter som handler med utlendinger uten å kunne undersøke fremmed retts regler om myndighet og handleevne i detalj. Tenk deg en person fra et land som er myndig og har full handleevne etter loven i landet der vekselen ble underskrevet, men ville vært umyndig etter loven i hjemlandet: da kan denne personen likevel bli holdt ansvarlig for vekselforpliktelsen her i Norge, fordi loven i underskriftslandet gir ham evne til å forplikte seg.

§ 79 er den første av flere lovvalgsregler i tredje avdeling. § 80 fortsetter med å regulere hvilket lands lov som bestemmer formen på en vekselforpliktelse, mens § 81 gjelder rettsvirkningene av aksept og utstedelse. §§ 82 til 86 dekker videre spørsmål som foreldelsesfrister for regress, hvem som anses som fordringshaver, delvis aksept og betaling, protestregler, og hva som skjer om vekselen forkommer eller blir stjålet - alt avgjort etter loven i ulike land avhengig av hva spørsmålet gjelder.