§ 31. Hvordan aval skal skrives

§ 31 forklarer hvordan et aval (en vekselgaranti) skal utformes for å være gyldig. Garantien kan skrives rett på selve vekselen, eller på et tilleggsblad (en allonge) som festes til dokumentet når det ikke er plass igjen der. Avalisten (garantisten) markerer garantien med ordet «som aval» eller en lignende formulering, og signerer selv. Skriver noen bare navnet sitt på forsiden av vekselen uten noen forklarende tekst, regnes det automatisk som aval. Unntaket er hvis det er trassaten eller trassenten selv som har satt navnet sitt der - da gjelder det ikke som aval, siden disse allerede har egne roller på dokumentet. Sier ikke avalisten hvem han garanterer for, går loven ut fra at garantien gjelder trassenten.

I praksis brukes aval når en bank, et morselskap eller en annen part utenfor selve betalingskjeden vil gi ekstra trygghet for at vekselen blir innløst. Er en leverandør usikker på om trassaten kan betale, kan en tredjemann undertegne som avalist, og leverandøren får en ny skyldner å vende seg til hvis trassaten svikter. Fordi en ren underskrift uten tekst kan telle som aval, må avalisten være nøye med hvor på dokumentet han signerer, slik at underskriften ikke blandes sammen med trassenten eller trassatens egen signatur.

Bestemmelsen bygger videre på § 30, der loven åpner for at en slik garanti kan dekke hele vekselsummen eller bare en del av den. § 32 følger opp med å si hvor langt avalistens ansvar går, blant annet ved at forpliktelsen står ved lag selv om det opprinnelige kravet skulle vise seg ugyldig av andre grunner enn formfeil. Reglene om aksept i §§ 27 til 29 og om forfallstid i §§ 33 til 35 viser at aval er en del av et større system av sikkerhet og frister som omgir vekselen fra aksept til betaling.