§ 11. Vekselloven § 11 - overdragelse av veksel ved endossement

§ 11 slår fast hovedregelen om at en veksel kan overføres til en ny eier ved endossement - det vil si en påskrift på selve vekseldokumentet der den som har vekselen (endossenten) overfører den til en annen (endossataren). Dette gjelder selv om vekselen ikke uttrykkelig sier at den skal kunne overdras «til ordre». Trassenten (utstederen) kan likevel sperre for denne enkle overføringsformen ved å skrive «ikke til ordre» eller lignende i vekselen; da må overdragelse i stedet skje etter de vanlige reglene for overføring av en fordring, som stiller strengere krav enn en vanlig endossering. Loven åpner også for at vekselen kan endosseres til trassaten selv - uavhengig av om han har akseptert vekselen eller ikke - eller til trassenten eller til en annen vekselskyldner, og disse kan igjen føre vekselen videre til nye innehavere.

I praksis er endossement den vanlige måten en veksel sirkulerer som betalingsmiddel eller sikkerhet. En påskrift bak på dokumentet gjør at vekselen kan gå fra hånd til hånd nesten som kontanter, uten at hver ny innehaver må inngå en egen overdragelsesavtale med skyldneren. Klausulen «ikke til ordre» brukes når utstederen ønsker å begrense hvem som kan gjøre vekselen gjeldende, for eksempel for å beholde kontroll med hvem han står i forhold til. At vekselen også kan endosseres tilbake til trassaten eller trassenten, gjør det mulig å bruke vekselen som del av en oppgjørskjede mellom flere parter i samme handelsforhold.

Bestemmelsen er den første i lovens regler om endossement, og de neste paragrafene bygger videre på den: § 12 stiller krav om at endossementet må være ubetinget, § 13 sier hvordan det skal skrives og undertegnes, og § 14 fastslår at endossementet overfører alle rettigheter etter vekselen. § 15 regulerer endossentens eget ansvar for aksept og betaling.