§ 29 a. Opplæring til utrykningskjøring: hvem kan tilby kurs
- Opplæring til kompetansebevis for utrykningskjøring kan bare gis av Politihøgskolen og godkjente kursarrangører.
- Arrangøren må ha godkjent utrykningsinstruktør og undervisningsansvarlig.
- Departementet kan gi forskrift om godkjenning, tilsyn, sanksjoner og gebyr.
§ 29 a. Opplæringsinstitusjoner for fører av utrykningskjøretøy m.m
- gi regler for godkjenning og drift av opplæringsinstitusjoner etter første ledd, fastsette begrensninger i retten til drift, gjøre unntak fra kravet til godkjenning etter første ledd samt regulere gjennomføringen av opplæringen,
- stille krav til utrykningsinstruktøren og undervisningsansvarlig, herunder vilkår for godkjenningen, utdanning, førerett og erfaring for å inneha slik godkjenning, krav om etterutdanning og regodkjenning samt fastsette overgangsordninger,
- gi regler om tilsyn med godkjenningspliktig opplæring, herunder krav til tilsynsmyndigheten og tilsynspersonell samt tilsynssubjektets plikt til å medvirke,
- gi regler om pålegg om retting og stans av virksomheten, advarsel og tilbakekall av godkjenningen, tvangsmulkt og om avbrytelse og underkjenning av opplæring, herunder at undervisning i offentlig skoleverk kan avbrytes og underkjennes,
- gi regler om gebyr for godkjenning og tilsyn.
Paragrafen sier hvem som får tilby opplæring til kompetansebevis for utrykningskjøring, altså kjøring med utrykningskjøretøy. Slik opplæring kan bare gis av Politihøgskolen og av godkjente kursarrangører. Arrangøren må ha en godkjent utrykningsinstruktør og en godkjent person med ansvar for undervisningen. Andre kan altså ikke tilby kurs som fører fram til dette beviset.
Andre ledd gir departementet vid forskriftsmyndighet. Det kan regulere godkjenning og drift av opplæringsinstitusjonene, sette begrensninger i retten til drift og gjøre unntak fra kravet om godkjenning. Departementet kan stille krav til instruktøren og den undervisningsansvarlige, for eksempel om utdanning og erfaring, og kreve etterutdanning og fornyet godkjenning. Det kan også gi overgangsordninger. Videre kan det fastsette regler om tilsyn og om sanksjoner, for eksempel tilbakekall av godkjenning og tvangsmulkt (en bot som øker inntil forholdet er rettet), og om gebyr for godkjenning og tilsyn.
Paragrafen har samme oppbygning som § 27. Begge har en hovedregel om at bare godkjente aktører kan gi opplæring, og en forskriftshjemmel til å regulere godkjenning og tilsyn. Forskjellen er at § 27 gjelder førerkortrettet opplæring mot betaling, der offentlig skoleverk er blant dem som kan gi den, mens § 29a bare nevner Politihøgskolen og godkjente kursarrangører.
Kompetansebevis nevnes også i § 24, som krever gyldig kompetansebevis for de gruppene av motorvogner der det er påkrevd. § 28 gir departementet adgang til å regulere betalt opplæring for den som vil ha førerett, kompetansebevis eller annet opplæringsbevis, og § 29 stiller utdanningskrav til yrkessjåfører. § 30 gjelder utenlandsk førerkort og kompetansebevis: departementet gir forskrift om hvor langt slike bevis gir rett til å kjøre her.