§ 50. Eiendomsinngrep til veg: når vegmyndigheten kan ta grunn og rettigheter
- Vegmyndigheten kan ved vedtak ta grunn og rettigheter med tvang til vegformål, mot vederlag fastsatt ved skjønn.
- Inngrepet kan også gjelde til fordel for tredjemann, blant annet for å gi adkomst til offentlig veg.
- Inngrep kan flyttes til en annen eier hvis skade og ulemper samlet blir vesentlig mindre.
- Skjønnet kan få avgjøre omfanget, og vederlag kan gis som annen grunn.
§ 50
Paragrafen er hovedhjemmelen for at vegmyndigheten kan ta eiendom eller rettigheter med tvang. Vegmyndigheten treffer et vedtak, og den som rammes, får vederlag (erstatning) fastsatt ved skjønn (en rettslig verdsetting). Inngrepet må trengs til å bygge, utbedre, vedlikeholde eller drive riksveg, fylkesveg eller kommunal veg. Det er vegmyndigheten som vurderer om det trengs.
Inngrepet kan også ramme grunn og rettigheter til fordel for en tredjemann, altså en som ikke er part i vegsaken. Vilkåret er at det trengs for vegen eller ferdselen, eller for å gi tredjemannen adkomst til offentlig veg. Eksempel: en nabo som mangler adkomst til vegen, kan få en rett over andres grunn, mot vederlag til den det går ut over.
Andre ledd gir en utvei for den som ellers må tåle et inngrep. Vegmyndigheten kan i stedet vedta inngrep hos en annen eier eller rettshaver, hvis skade og ulemper til sammen blir vesentlig mindre. Loven ser altså på den samlede belastningen.
Vegmyndigheten trenger ikke selv fastlegge alt i vedtaket. Den kan overlate til skjønnet å avgjøre helt eller delvis hva inngrepet går ut på og hvor omfattende det blir. Skjønnet kan da også vedta inngrep hos en annen eier etter andre ledd. Skjønnet kan dessuten bestemme at vederlaget for avstått grunn og rettigheter gis som annen grunn. Departementet kan gi forskrifter om saksbehandlingen.
Hva som regnes som eiendomsinngrep, er definert i § 49: tvangsinngrep i eiendomsrett, bruksrett, servitutt og andre rettigheter. Er situasjonen hastende, gir § 51 vegmyndigheten adgang til å sette inngrepet i gang straks, før vederlaget er fastsatt. Det gjelder ved vegbrudd, fare for vegbrudd eller liknende. Paragraf 52 krever at rettene som vinnes, dokumenteres, og fordeler dem på staten, fylkeskommunen eller kommunen etter vegtype. Reglene har altså en trinnvis oppbygning: § 49 definerer, § 50 er hovedhjemmelen, § 51 gjelder hastetilfellene og § 52 dokumentasjonen.