§ 119. Varig oppholdsbevis og varig oppholdskort

Paragrafen sier hvordan varig oppholdsrett dokumenteres. En EØS-borger med varig oppholdsrett etter § 115 får et varig oppholdsbevis etter søknad. En utlending som ikke er EØS-borger og har varig oppholdsrett etter § 116, får et varig oppholdskort etter søknad.

Forskjellen mellom bevis og kort følger av hvem det gjelder. EØS-borgere får et bevis, mens andre får et kort, på samme måte som skillet mellom registreringsbevis i § 117 og oppholdskort i § 118. Har familiemedlemmet allerede et oppholdskort etter § 118, må søknaden om varig oppholdskort leveres før det gjeldende kortet går ut. Fristen er dermed knyttet til kortets gyldighetstid, som ifølge § 118 er fem år eller kortere.

Utlendingsdirektoratet avgjør søknadene. Kongen kan i forskrift bestemme hvilken myndighet som mottar søknader og utsteder bevis og kort, og sette gebyr. Kongen kan også bestemme at politiet får myndighet til å innvilge søknader.

For å få varig oppholdsbevis eller kort må personen ha varig oppholdsrett. For EØS-borgere følger den av § 115, som ved hovedregelen krever fem års sammenhengende lovlig opphold, og som kan gis tidligere ved pensjonering, varig arbeidsuførhet eller arbeid i et annet EØS-land. For andre familiemedlemmer følger den av § 116, som stiller samme femårskrav og viser til enkelte av reglene i § 115. Retten faller bort hvis personen oppholder seg utenfor riket i mer enn to påfølgende år.

Eksempel: En EØS-borger har bodd lovlig i Norge i fem sammenhengende år etter § 112. Vedkommende søker Utlendingsdirektoratet om varig oppholdsbevis og får det, som dokumentasjon på retten.

Paragrafen avslutter rekken av dokumentasjonsregler i kapittelet, etter § 117 om registreringsbevis og § 118 om oppholdskort. Paragraf 120 om tilbakekall av oppholdsdokumenter, § 121 om bortvisning og § 122 om utvisning av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet følger deretter, og § 123 gjelder utvisning av hensyn til folkehelsen.