§ 10-13. Tvangsdekning i immaterialrettigheter: salg, lisens og forvaltning

Paragrafen sier hvordan pant i immaterialrettigheter, som patenter og varemerker, kan gjøres opp. Namsfogden bestemmer dekningsmåten, men først etter å ha lagt alternativene fram for partene. Alternativene er salg, at det utstedes lisenser (tillatelser til å bruke rettigheten), eller at inntekter fra lisenser som allerede finnes, går til saksøkeren.

Salg kan skje som frivillig omsetning, noe namsfogden kan overlate til en medhjelper. Da gjelder § 8-13. Etter den bestemmelsen avgjør namsfogden om medhjelperen kan inngå bindende avtale, eller om bud skal forelegges for godkjenning. Namsfogden avgjør også om medhjelperen skal motta kjøpesummen og kan pålegge at den holdes adskilt fra medhjelperens egne penger. Salg kan også skje ved auksjon som namsfogden holder, slik kapittel 8 avsnitt III beskriver det.

Velges lisenser eller lisensinntekter, kan namsfogden la saksøkeren eller en bestyrer (en som forvalter rettigheten) utøve den etter vilkår som namsfogden fastsetter. Det er knyttet kontroll til ordningen. Saksøkeren eller bestyreren må levere et revidert regnskap hvert år, og også når utøvelsen tar slutt. Regnskapet legges fram for saksøkte, og andre rettighetshavere kan kreve kopi. Et konstruert eksempel: en saksøker har pant i en immaterialrettighet. Namsfogden velger lisensløsning, og saksøkeren får inntektene fra lisensene og leverer regnskap for dem.

Paragrafen er en spesialregel innenfor rekken av dekningsmåter i kapitlet. § 10-14 gir en tilsvarende regel for andre formuesgoder, og der er utleie, anvisning av en fordring og bestyrer nevnt som alternativer i tillegg til salg. § 10-12 gjelder penger som namsfogden har i forvaring. § 10-9 til § 10-11 handler om anvisning av pengekrav, som er en annen dekningsmåte enn de som er nevnt her.