§ 94. Når foreldelsesfristen for idømt straff begynner å løpe

Paragrafen sier når foreldelsesfristen for idømt straff begynner å løpe. Foreldelse betyr at straffen ikke lenger kan fullbyrdes når fristen er ute. Hvor lang fristen er, fremgår av § 93, som knytter fristen til fengselsstraffens lengde: fem år for de korteste straffene og tretti år for de lengste. Denne paragrafen avgjør altså hvor telleren starter. For frihetsstraff er startpunktet den dagen dommen er endelig. Det samme gjelder samfunnsstraff.

Fristen står stille i to situasjoner. Sitter den domfelte og soner en annen dom eller samfunnsstraff, kan den første straffen ikke fullbyrdes, og da løper ingen frist. Har retten gitt betinget dom eller er straffen utsatt ved benådning, løper heller ingen frist i prøvetiden. Eksempel: en domfelt har fått en fengselsstraff, men soner først en annen dom. Fristen for den første straffen løper ikke mens den andre sones.

Prøveløslatelse betyr at den domfelte slippes ut før hele straffen er sonet. Blir vedkommende satt inn igjen for å sone resten, regnes fristen for reststraffen fra den dagen avgjørelsen om gjeninnsetting er endelig. Avbrytes soningen på annen måte, regnes fristen fra avbrytelsen. For samfunnsstraff gjelder de samme reglene om annen frihetsberøvelse og avbrutt fullbyrding. Paragraf 97 tredje ledd har en tilsvarende regel om at fristen står stille mens den domfelte soner annen frihetsberøvelse.

Paragrafen er del av en samling frister for at straff og reaksjoner faller bort. § 93 gir fristene for idømt fengselsstraff, og § 95 sier at fristen avbrytes når fullbyrdingen påbegynnes eller den domfelte pågripes for å sikre fullbyrdingen. Etter § 96 foreldes ikke idømt straff for de alvorligste forholdene som § 91 nevner. § 97 gjelder foreldelse av bot, med ti år som frist. § 98 sier at idømt særreaksjon for utilregnelige faller bort etter tjue år, og at reglene i § 94 og § 95 da gjelder tilsvarende så langt de passer. § 92 gjelder foreldelse av inndragningsansvar.