§ 47. Plassering av varetektsinnsatte og innsatte

§ 47 handler om hvor en innsatt skal sone eller sitte i varetekt. Utgangspunktet er at kriminalomsorgen bør plassere den innsatte i nærheten av hjemstedet når det lar seg gjøre i praksis, og det samme utgangspunktet gjelder for varetektsinnsatte - med mindre hensynet til etterforskningen eller den siktedes forsvar taler mot en slik plassering. Varetektsinnsatte kan likevel overføres til et annet fengsel eller til en politiarrest etter reglene i § 14, og en slik overføring kan også besluttes av rene etterforskningsmessige grunner. Regelen om nærhet til hjemstedet gjelder tilsvarende ved slike overføringer, så langt den passer. Til sist slår paragrafen fast at en varetektsinnsatt ikke kan pålegges å dele rom med andre uten selv å samtykke til det, med mindre helsemessige forhold eller plassmangel gjør det nødvendig.

Overføring etter § 14, som § 47 viser til, kan skje av flere grunner - blant annet fordi det er sannsynlig at den innsatte har begått eller vil begå en straffbar handling, fordi vedkommende kan komme til å unndra seg gjennomføringen, eller fordi plassmangel eller bemanningssituasjonen i fengselet gjør det nødvendig. Loven understreker samtidig at ingen skal overføres til et mer restriktivt fengsel enn det som trengs. For varetektsinnsatte kommer i tillegg det særskilte etterforskningshensynet: er det avgjørende for etterforskningen at den siktede flyttes, kan dette begrunne en overføring alene, selv om ingen av de øvrige grunnene i § 14 er oppfylt.

§ 47 må leses sammen med de andre bestemmelsene i kapitlet om varetekt. § 46 setter en ytre ramme: varetektsinnsatte skal ikke oppleve strengere innskrenkninger enn det fengslingens formål eller hensynet til ro, orden og sikkerhet faktisk krever, og eventuelle skadevirkninger av selve fengslingen skal forebygges så langt det lar seg gjøre. § 50 og § 51 regulerer henholdsvis retten til å bruke egne penger og til å få hjelp fra egen lege eller tannlege. Er den varetektsinnsatte ilagt restriksjoner eller isolasjon etter straffeprosessloven, er det § 52 som avgjør hvilke av lovens øvrige bestemmelser som fortsatt gjelder ved siden av restriksjonsbeslutningen.