§ 38. Bruk av tvangsmidler i fengsel

§ 38 gir kriminalomsorgen adgang til å bruke tvangsmidler i fengsel, som sikkerhetscelle, sikkerhetsseng eller andre godkjente midler, for å avverge akutte farer - for eksempel alvorlige angrep på noens liv eller helse, rømningsforsøk, ulovlig inntrenging, eller opptøyer. I tillegg kan fengselet bruke mildere midler som håndjern eller spyttbeskytter for å avverge andre fysiske angrep som skaper frykt, smerte eller ubehag, men spyttbeskytter skal bare brukes mens noen fører tilsyn. Felles for alle tvangsmidler er at de bare kan brukes når det er strengt nødvendig, og bare etter at mindre inngripende alternativer er forsøkt eller åpenbart ikke ville hjulpet. Bruken skal alltid skje varsomt, slik at ingen påføres unødig skade, og fengselet skal jevnlig vurdere om tiltaket fortsatt trengs. For innsatte under 18 år stilles enda strengere krav, og lege bør uttale seg før sikkerhetscelle eller sikkerhetsseng tas i bruk.

I praksis er sikkerhetscelle og sikkerhetsseng de mest inngripende virkemidlene, og bruken av dem er derfor omgitt av tidsfrister og rapporteringsplikter: varer et tiltak lenge, skal et høyere nivå i kriminalomsorgen ta stilling til om det bør fortsette, og direktoratet skal informeres jo lengre tiltaket varer. Fristene er kortere for innsatte under 18 år enn for voksne, i tråd med at tvangsmidler mot unge bare skal brukes når det er helt uunngåelig. Håndjern og lignende midler brukes gjerne i mer kortvarige og akutte situasjoner, som ved transport eller under selve avvergingen av et angrep.

Tvangsmidler er det mest inngripende virkemiddelet i kapitlet om fengselsstraff og forvaring, og kommer i tillegg til de mildere reaksjonene ved utelukkelse fra fellesskapet. Hvem i kriminalomsorgen som har myndighet til å beslutte bruk av tvangsmidler, følger av de generelle reglene om avgjørelsesmyndighet, mens forholdet til fellesskapsretten for øvrig reguleres av bestemmelsen om fellesskap med andre innsatte.