§ 1-2. Hvem som pålegger skatt

Paragrafen svarer på et enkelt spørsmål: hvilket folkevalgt organ har makten til å skrive ut skatt? Svaret følger de tre forvaltningsnivåene. Paragrafen har tre ledd, ett for hvert nivå. Kommunestyret bestemmer skatten som skal gå til kommunen. Fylkestinget gjør det samme for fylkeskommunen. Stortinget står bak skatten til staten. Hvert nivå har med andre ord sitt eget organ som er ansvarlig for sin del av skatten.

Sammenhengen med § 1-1 er tydelig. Den paragrafen viser at inntektsskatt fordeles på stat, fylkeskommune og kommune, og at formuesskatt deles mellom stat og kommune. Paragraf 1-2 legger til hvem som formelt vedtar hver del. Formuesskatten har ingen fylkeskommunal del, så her er det bare kommunestyret og Stortinget som er i spill. Eksempel: Har du både inntekt og formue, betaler du skatt som er pålagt av flere organer: kommunestyret for kommunens del, fylkestinget for fylkeskommunens del av inntektsskatten og Stortinget for statens del.

Bestemmelsene som følger, bygger videre på dette. Etter § 1-3 kan kommunestyre og fylkesting ikke gi enkelte skattytere lavere eller høyere satser enn andre, eller sette ned eller frafalle lovlig fastsatt skatt, uten at skatteloven selv gir hjemmel til det. Makten til å pålegge skatt betyr altså ikke frihet til å behandle skattytere ulikt. § 1-4 tar skattesaker ut av forvaltningslovens virkeområde.

Kompetansen følger altså mottakeren: det organet som skal ha pengene, er også det som pålegger skatten. En kommunal skatt har dermed kommunestyret som utgangspunkt, og en statlig skatt har Stortinget. Det gir tydelig ansvar: hver skatt kan spores til ett bestemt organ.