§ 1-2. Hva er psykisk helsevern, tvungen observasjon og tvungent vern

Paragrafen definerer tre begreper som resten av loven bygger på. Det første er psykisk helsevern i alminnelighet. Det dekker det spesialisthelsetjenesten gjør for å undersøke og behandle en person med psykisk lidelse, og den pleien og omsorgen som trengs i tillegg. Definisjonen sier ikke noe om tvang. Den beskriver bare hva slags tjeneste det er snakk om. Virkeområdet for loven er beskrevet i § 1-1a.

Det andre begrepet er tvungen observasjon. Det er den samme typen undersøkelse, pleie og omsorg, men gitt etter vilkårene i § 3-2 og bare for å finne ut om det er grunnlag for tvungent psykisk helsevern. Pasienten må blant annet være undersøkt av to leger, og observasjonen kan som hovedregel ikke vare mer enn ti dager uten pasientens samtykke. Fristen kan forlenges med inntil ti dager hvis lederen av kontrollkommisjonen samtykker og det er strengt nødvendig. Observasjonen kan gå over i tvungent vern før eller ved fristens utløp, hvis vilkårene er oppfylt.

Det tredje begrepet er tvungent psykisk helsevern. Det omfatter undersøkelse, behandling, pleie og omsorg gitt etter vilkårene i § 3-3. Pasienten må ha en alvorlig sinnslidelse, og vernet må være nødvendig for å hindre at utsiktene til bedring svekkes vesentlig, at tilstanden snart blir mye verre, eller at pasienten blir en alvorlig og nærliggende fare for seg selv eller andre. Pasienten må som hovedregel også mangle beslutningskompetanse (evnen til å ta stilling til helsehjelpen), bortsett fra når det er nærliggende og alvorlig fare for liv eller helse. Til sist må vernet være den klart beste løsningen for pasienten, med mindre pasienten er en alvorlig fare for andre.

Definisjonene er nøkkelen til resten av loven. De skiller mellom frivillig hjelp, observasjon og tvungent vern, og hver av de to tvangsformene har egne vilkår. Slike vedtak treffes av den faglig ansvarlige, se § 1-4.