§ 19-2. Dispensasjonsvedtaket: vilkår og skranker

Paragrafen gir kommunen adgang til å gjøre unntak (dispensasjon) fra bestemmelser i loven og forskriftene til den. Unntaket kan gjelde for alltid eller for en begrenset tid, og kommunen kan knytte vilkår til det. Bruker kommunen adgangen, må den holde seg innenfor de grensene resten av paragrafen setter.

Andre ledd setter to skranker som begge må være oppfylt. For det første kan dispensasjon ikke gis hvis det vesentlig går ut over hensynene bak regelen det søkes unntak fra, lovens formål eller nasjonale eller regionale interesser. For det andre må fordelene ved unntaket være klart større enn ulempene. Er fordelene bare litt større, holder det ikke. Tredje ledd legger til at kommunen ved dispensasjon fra loven eller forskriftene skal legge særlig vekt på følgene for blant annet helse og jordvern.

Departementet kan i forskrift gi regler om hvor omfattende dispensasjoner kan være og om tidsfrister for saksbehandlingen. Forskriften kan blant annet regulere fristen for andre myndigheters uttalelser, hvordan frister regnes, om de kan forlenges og hva som skjer hvis de oversittes.

Paragrafen må leses sammen med naboene. § 19-1 setter saksreglene: søknaden må begrunnes, naboer skal varsles, og berørte regionale og statlige myndigheter skal få uttale seg i visse saker. § 19-3 regulerer midlertidig dispensasjon. Ved utløpet eller pålegg må søkeren for egen regning fjerne eller endre det som er gjort. § 19-4 sier at myndigheten til å gi dispensasjon ligger hos kommunen. Eksempel: En søker vil gjøre noe som strider mot en regel. Kommunen kan svare ja med vilkår, men bare hvis begge skrankene i andre ledd er oppfylt.