§ 20. Gjennomgang av regnskaper og verdsettelse av eiendeler

Paragrafen setter i gang selve kartleggingen av skyldnerens økonomi. Gjeldsnemnda skal sammen med revisor gå gjennom regnskaper og forretningsførsel så raskt som mulig. Målet er en oversikt over eiendeler og forpliktelser som er så fullstendig som mulig. Selger skyldneren til forbrukere, skal nemnda passe særlig på at forpliktelser knyttet til reklamasjoner og garantier er med.

Andre ledd gjelder verdsettelse. Eiendelene skal verdsettes, og så langt det går, skal det angis to verdier: hva de er verdt hvis driften fortsetter, og hva de kan gi ved salg, samlet eller stykkevis. Krever verdsettelsen spesiell fagkunnskap, eller vil ikke nemnda gjøre jobben selv, kan den bruke en eller flere sakkyndige medhjelpere. For dem gjelder habilitetsreglene i § 12 tilsvarende. Etter § 12 kan for eksempel ikke den som har vært skyldnerens faste revisor de siste to årene før åpningen, oppnevnes. Det samme gjelder en nær slektning av skyldneren.

Kartleggingen er første trinn i nemndas arbeid, og senere skritt bygger på den. Ifølge § 21 skal nemnda, når den har fått nødvendig oversikt og ser utsikt til frivillig gjeldsordning eller tvangsakkord, lage en redegjørelse. Etter § 22 hjelper nemnda deretter skyldneren med å utarbeide forslag til slik ordning, og § 23 sier hva en frivillig gjeldsordning kan gå ut på. Nemnda trenger informasjon fra flere hold: skyldneren har opplysningsplikt etter § 18, regnskapsfører og revisor må utlevere regnskapsmateriale etter § 18a, og fordringshaverne sender inn oppgaver etter § 19.

Eksempel: en skyldner driver en virksomhet som selger varer til forbrukere. Nemnda finner ut at det finnes uoppgjorte reklamasjoner, og tar dem med i oversikten. For å verdsette et spesialisert lager tilkaller nemnda en sakkyndig, som må oppfylle kravene til uhildethet i § 12.