§ 55. Kontrollavgift og avgift til fiskeriforskning og overvåking

Paragrafen er en fullmaktsbestemmelse. Den gir departementet rett til å gi forskrifter om to typer avgifter: kontrollavgift og avgift til fiskeriforskning og overvåking. Selve avgiftene, satsene og hvem som må betale, står altså ikke i loven. De fastsettes i forskrift. Paragrafen sier bare at departementet har myndighet til å regulere dette.

Forskriftene kan si noe om tre ting. Den første er plikten til å betale avgiften. Den andre er hvordan avgiften skal kreves inn. Den tredje er plikten til å gi opplysninger, som både den som leverer fangst og den som tar imot den kan bli pålagt, når opplysningene er avgjørende for hvor omfattende avgiftsplikten blir. Opplysningsplikten er altså knyttet til avgiftens omfang, og ikke ment som en generell rett til innsyn.

Har noen ikke betalt en avgift de skylder, er kravet tvangsgrunnlag for utlegg. Utlegg betyr at en fordring kan sikres ved beslag i skyldnerens eiendeler, og tvangsgrunnlag betyr at kravet kan følges opp med tvang uten at det først trengs en dom. Kravet kan altså inndrives direkte.

Paragrafen står i kapittelet om avgifter, register og plikt til å gi opplysninger om driften av fartøy. Naboparagrafene i kapittelet handler om beslektede temaer. § 56 gir Fiskeridirektoratet adgang til å opprette register for opplysninger som er samlet inn etter pålegg i loven eller i forskrifter til den. § 57 lar departementet i forskrift pålegge eieren eller brukeren av et fangstfartøy å gi direktoratet regnskaper og andre opplysninger om driften. Opplysningsplikten i § 55 er altså én av flere opplysningsplikter i dette kapittelet.

Eksempel: Departementet gir forskrift om kontrollavgift. Forskriften pålegger både den som leverer fangst og den som tar imot den, å oppgi opplysninger som avgjør hvor stor avgiften blir. Betaler noen ikke, kan kravet gå direkte til utlegg.