§ 33. Engangserstatning ved dødsfall og medisinsk invaliditet

Paragrafen gir en økonomisk sikkerhetsordning for tjenestepliktige og frivillige som ikke er ansatt i Forsvaret, altså typisk vernepliktige i førstegangstjeneste eller liknende. Blir noen påført en skade eller sykdom under tjenesten som fører til varig medisinsk invaliditet, har vedkommende krav på et engangsbeløp i erstatning. Dør personen, går retten til erstatning videre til de etterlatte. Hvor stor invaliditetsgrad som kreves for å utløse erstatning, avhenger av sammenhengen mellom skaden eller sykdommen og selve tjenesten: er det en sykdom med klar tilknytning til tjenesten, eller en skade som skjer mens tjenesten pågår, holder det med en invaliditetsgrad fra 2 %. Har sykdommen derimot oppstått under tjenesten uten en slik tilknytning, eller har skaden skjedd i fritiden eller under permisjon, må invaliditetsgraden være minst 15 % før erstatning utbetales. Kongen fastsetter i forskrift nærmere regler om når en skade eller sykdom regnes som oppstått under tjenesten, og om hvordan erstatningen skal beregnes og betales ut.

I praksis fungerer ordningen som en form for forsikring for dem som gjør tjeneste uten å være ansatt i Forsvaret, altså først og fremst vernepliktige og frivillige uten kontraktsstilling. Terskelen på 2 % gjelder når det er klar sammenheng mellom tjenesten og skaden eller sykdommen, for eksempel en fysisk skade som oppstår under en øvelse. Terskelen på 15 % gjelder i situasjoner med svakere tilknytning til selve tjenesten, som sykdom uten klar årsakssammenheng eller skader som skjer i fritiden eller på permisjon. Denne todelingen gjør at de som blir skadet i kjernen av tjenesten, får lettere tilgang til erstatning enn de som rammes i mer perifere situasjoner.

Paragrafen må ses i sammenheng med § 33a, som gir en lignende erstatningsordning for vernepliktige inne til førstegangstjeneste, men da for skader som ikke dekkes etter yrkesskadeforsikringsloven. Begge bestemmelsene handler om økonomisk kompensasjon når tjenesten fører til skade eller sykdom, til forskjell fra de øvrige reglene i kapittel 3 som dreier seg om selve gjennomføringen av tjenesten, som § 30 om fritak etter tjeneste i et annet lands forsvar, § 31 om utsettelse ved straffeforfølgning og § 34 om tjenesteplikt i krig eller når krig truer.