§ 94. Hvordan deler vi tingene i praksis (Skifteformene)?
Når dere skal rydde opp i formuen etter en separasjon eller skilsmisse, kan det gjøres på to måter: Et privat skifte, der dere ordner det selv uten at retten blander seg inn, eller et offentlig skifte, der staten utnevner en advokat for å tvinge igjennom en løsning.
*[Lovteksten er her omformulert for å unngå direkte sitat]*
Hvis ektefellene befinner seg i en av situasjonene nevnt i § 57 (der de har fått rett til å kreve deling, for eksempel ved en separasjonsbevilling), er det reglene i dette kapittelet (del V) som bestemmer fremgangsmåten for hvordan formuen faktisk skal splittes opp.
Denne oppdelingen (kalt skiftet) kan gjennomføres på to forskjellige måter: Enten som et "privat skifte", eller som et "offentlig skifte".
Her starter loven på de helt praktiske prosessreglene for hvordan penger, lån og hus fysisk flyttes. Det du bør vite, er at "skifte" bare er jussens ord for "å fordele ting".
Når § 57 gir deg lov til å kreve formuen delt fordi du har fått separasjonsbrev, må dere velge én av to veier. De fleste ekteskap (over 90 prosent) gjøres opp med privat skifte. Dere avtaler dere imellom, ofte med hjelp av hver deres advokat. Det er ingen dommer involvert. Dere skriver under på avtalen, og så er dere ferdige.
Hvis samarbeidet bryter fullstendig sammen, han nekter å vise frem papirer, hun nekter å selge bilen, og de krangler om hundre kroner, er løsningen offentlig skifte. Dette betyr at dere sender saken til tingretten. Tingretten oppnevner en bobestyrer (en nøytral advokat) som overtar regien. Bobestyreren rydder opp, tvinger frem salg om nødvendig, og fordeler pengene. Ulempen? Det er ufattelig dyrt, og paret må selv betale advokatens regning, som spiser av pengene de skulle delt.