§ 2-11. eCall: automatisk nødvarsling fra kjøretøy

eCall er et system som varsler nødetatene om trafikkulykker og andre nødsituasjoner fra et kjøretøy. Varslingen kan skje automatisk, for eksempel etter en kollisjon, eller manuelt, ved at noen i bilen trykker på en knapp. Paragrafen pålegger tilbydere av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste to oppgaver. De må sende eCall-anropet videre (rute det), og de må sørge for at datasettet fra kjøretøyet kommer fram til den mottakssentralen som er utpekt for nødkommunikasjon.

Departementet har flere fullmakter. Det kan gi forskrift og fatte enkeltvedtak (avgjørelser i konkrete saker) om eCall. Det kan også regulere videreutvikling av eCall basert på internasjonale standarder, og bestemme hvordan kostnadene ved ordningen skal fordeles mellom aktørene. Departementet kan dessuten i særlige tilfeller gjøre unntak fra plikten til å rute eCall. Unntaket kan gis i forskrift eller enkeltvedtak, og loven forutsetter at det bare skjer i særlige tilfeller. Eksempel: en tilbyder kan ha et nett der ruting av slike anrop ikke lar seg gjennomføre, og departementet kan da beslutte et unntak.

Plikten hører sammen med nødkommunikasjonsreglene i § 2-10. Der er hovedregelen at kunder skal nå nødetatene, og at nummer, navn og posisjon skal følge et vanlig nødanrop. eCall er en automatisert variant av det samme, der et kjøretøy sender selve varselet. Bestemmelsene om overtredelsesgebyr (§ 15-12) og straff (§ 15-14) viser til denne paragrafen.

I tillegg gir § 2-4 departementet adgang til å stille krav til nett, tjenester og standarder, blant annet for å sikre liv og helse.