§ 63. Stevnevitner og hovedstevnevitne

Paragrafen handler om stevnevitner, altså de som forkynner stevninger og andre rettslige dokumenter (leverer dem til mottakeren på en måte som har rettslig virkning). Den sier hvem som er hovedstevnevitne, hvordan hjelpere kommer inn, og hva slags forsikring stevnevitner må avgi.

Det er namsfogden som fyller rollen som hovedstevnevitne innenfor sitt eget distrikt. Vil hovedstevnevitnet bruke hjelpere, må tingretten godkjenne dem. Ligger avgjørelsen under flere retter og disse er uenige, er det domstoladministrasjonen som avgjør. Hjelpere kan også hentes fra andre politistasjoner i namsfogddistriktet, men da må politimesteren samtykke.

Høyesterett har en egen ordning. Retten kan ansette ett eller flere stevnevitner som tar seg av forkynnelser i kommunen der den har sete.

Alle stevnevitner må avgi en forsikring til retten om at de vil ivareta oppgavene sine samvittighetsfullt. Kongen bestemmer ordlyden. Dommere har en lignende plikt etter § 60, men for de fleste sendes forsikringen til domstoladministrasjonen.

Paragrafen står i kapitlet om dommere og rettens øvrige embets- og tjenestemenn. Nabobestemmelsene viser bredden i kapitlet: statens tjenestemannslov gjelder for tjenestemenn ved domstolene (§ 62), lagmannsrettene skal ha jordskifteteknisk personale (§ 62a), og de som arbeider ved dommerkontor har taushetsplikt (§ 63a). Domstolene kan dessuten hente opplysninger fra folkeregistermyndigheten uten hinder av taushetsplikt (§ 63b). Sammen viser bestemmelsene at kapitlet dekker alle som arbeider rundt dommerne, ikke bare dommerne selv.

Eksempel: Et namsfogdkontor får mange forkynnelser og trenger flere hender. Hovedstevnevitnet foreslår en hjelper, og tingretten må godkjenne vedkommende. Kommer hjelperen fra en annen politistasjon i distriktet, trengs også politimesterens samtykke.