§ 195. Parter uten fast adresse i Norge: pålegg om å oppgi mottaker

Paragrafen løser et praktisk problem. En part som verken har bopel, arbeidssted eller forretningssted i Norge der forkynnelse er mulig, og som heller ikke har en fullmektig ved rettsstedet eller i nærheten, er vanskelig å nå. Retten kan da pålegge parten å oppgi en person på eller nær rettsstedet, som kan ta imot forkynnelser og meddelelser i saken. Parten får en frist til å gjøre dette. Selve pålegget kan ikke angripes (påklages).

Hvilke steder som teller, følger av tre andre paragrafer. Etter § 168 skal forkynnelse så vidt mulig skje for personen selv, helst på bopelen eller det faste arbeidsstedet. § 169 lar forkynnelsen i tillegg skje for en voksen i husstanden, og på arbeidsplassen for arbeidsgiveren eller en arbeidsleder. § 170 første ledd gjelder næringsdrivende, der forkynnelse kan skje på det faste forretningsstedet.

Andre ledd sier hvor lenge plikten varer. Den varer så lenge saken pågår, det vil si til en rettskraftig dom foreligger (en dom som ikke lenger kan ankes). Følger ikke parten pålegget, kan forkynnelsen skje ved å sende et rekommandert brev til den adressen parten sist er kjent å ha hatt. Da regnes forkynnelsen som utført når brevet er levert til posttilbyderen.

Eksempel: En part bor i utlandet og har ingen fullmektig ved rettsstedet. Retten setter en frist for å oppgi en mottaker der. Gjør ikke parten det, kan forkynnelsen skje med rekommandert brev til den siste adressen som er kjent.

Paragrafen er en del av rekken om hvem som kan ta imot forkynnelser. § 191 peker ut mottaker for staten og kommunene, § 192 gjelder prokura og alminnelig fullmakt, § 193 prosessfullmektig og § 194 fullmakt gitt av parten selv. § 195 kommer inn der parten verken har fast tilholdssted i Norge eller fullmektig ved retten. Etter § 196 må den utpekte mottakeren melde fra om ny bopel. I straffesaker gjelder § 195 etter § 197 bare for privat saksøker og for fornærmede som har sluttet seg til forfølgningen.