§ 191. Hvem tar imot forkynnelser for stat, kommune og foreninger

Paragrafen svarer på et praktisk spørsmål. Hvem skal ta imot rettens dokumenter (forkynnelser) og beskjeder (meddelelser) når mottakeren ikke er en vanlig person, men et offentlig organ eller en organisasjon? Loven peker ut en fast mottaker for hver type. For staten er det statsministeren eller den aktuelle departementssjefen. Fylkeskommunen har fylkesordføreren som mottaker, og kommunen har ordføreren.

For andre enheter går dokumentet til den som leder virksomheten. Det gjelder for eksempel stiftelser og foreninger, og lovens liste er lengre. Er det flere som styrer i fellesskap, er det styrets formann som tar imot. Finnes ingen formann, kan dokumentet rettes til et hvilket som helst medlem av styret.

Eksempel: En forening blir saksøkt. Stevningen forkynnes for styrets formann. Har foreningen ingen formann, kan den i stedet leveres til et av de andre styremedlemmene.

Reglene gjelder bare så langt en annen lov ikke sier noe annet. Særregler i andre lover kan altså gå foran denne paragrafen.

Paragrafen åpner en rekke bestemmelser om hvem som kan ta imot dokumenter. § 192 gjelder den som har prokura eller annen alminnelig fullmakt, og § 193 gjelder prosessfullmektigen. Etter § 194 kan en part gi en annen fullmakt til å ta imot for seg. § 195 gjelder parter som ikke har bopel, arbeidssted eller forretningssted i Norge og heller ingen fullmektig i nærheten av retten. § 187 er en annen vei: får noen personlig beskjed i et rettsmøte om innholdet i rettsboken, kan det erstatte forkynnelse, hvis ikke loven sier noe annet.