§ 9 — Gravide som mangler beslutningskompetanse

Denne paragrafen er et speilbilde av § 8, men gjelder voksne som av medisinske grunner ikke har evne til å ta stilling til spørsmålet om abort selv — typisk ved alvorlig kognitiv svikt eller lignende tilstander som gjør at et samtykke ikke kan bygge på reell forståelse. Hvorvidt beslutningsevnen mangler, avgjøres etter de generelle reglene om dette i pasientrettighetslovgivningen.

Har den det gjelder en verge eller en fremtidsfullmektig hvis mandat konkret dekker bistand i abortspørsmål, kan denne personen fremme ønsket på hennes vegne. Loven er tydelig på hvilket prinsipp som skal ligge til grunn for en slik avgjørelse: stedfortrederen skal ikke gjøre sin egen vurdering av hva som objektivt sett er til det beste, men forsøke å tre inn i hennes sted og legge til grunn det hun selv ville ha ønsket, basert på den beste tolkningen av hennes vilje og verdier. Dette prinsippet — gjerne omtalt som substituert dømmekraft i vergemålsretten — skiller seg fra en «beste interesse»-vurdering ved at det handler om å representere personen, ikke om å overstyre henne med en utenforståendes skjønn.

Akkurat som i § 8 er det bygget inn en klar sperre: hun skal ha blitt tilbudt informasjon og veiledning etter § 6 før noe skjer, og motsetter hun seg inngrepet, kan det ikke gjennomføres — med samme unntak som ellers dersom hun står i fare for en betydelig helseskade. Selv der andre formelt kan handle på hennes vegne, forblir hennes egen motstand altså et reelt stoppunkt.

Tredje ledd løser situasjonen der det ikke finnes noen verge eller fremtidsfullmektig med rett mandat: da kan statsforvalteren tre inn og oppnevne en verge, eller justere et eksisterende vergemål, slik at det finnes noen med myndighet til å representere henne i akkurat dette spørsmålet. Det er også verdt å merke seg at nettopp denne paragrafen ble endret ved lovvedtak vinteren 2026, med ikrafttredelse sommeren samme år — den er altså ferskere enn resten av abortloven, noe som er greit å ha i bakhodet ved eldre kilder.

I praksis er denne paragrafen mest relevant for et fåtall svært spesifikke situasjoner — for eksempel en person med alvorlig og varig kognitiv svikt, eller noen som er bevisstløs eller på annen måte midlertidig ute av stand til å ta stilling til spørsmålet. Et poeng som er lett å gå glipp av, er at et alminnelig vergemål — for eksempel et som kun dekker økonomiske forhold — ikke automatisk gir vergen myndighet til å be om abort på vegne av personen. Mandatet må konkret omfatte bistand nettopp i abortspørsmål for at paragrafen skal komme til anvendelse. Har personen bare en verge for økonomi, faller man derfor tilbake på tredje ledd, der statsforvalteren kan oppnevne eller justere et vergemål slik at noen får den nødvendige, spesifikke myndigheten.

• Gjelder voksne som mangler beslutningsevne etter de alminnelige reglene i pasientrettighetslovgivningen.
• En verge eller fremtidsfullmektig med rett mandat skal legge hennes eget antatte ønske til grunn, ikke sin egen vurdering.
• Motsetter hun seg inngrepet, stopper det, bortsett fra ved fare for betydelig helseskade.
• Mangler hun verge med riktig mandat, kan statsforvalteren oppnevne eller justere vergemål.