En samværsavtale er ikke lovpålagt å ha skriftlig, men en skriftlig avtale er langt enklere å forholde seg til i praksis — og kan i noen tilfeller sendes til Statsforvalteren for tvangsfullbyrding hvis den ene parten senere ikke følger den.
Barneloven krever ikke at foreldre har en skriftlig avtale om samvær — dere står fritt til å avtale løpende, muntlig, hvordan samværet skal være. I praksis er en skriftlig avtale likevel mye å foretrekke: den gjør det tydelig hva dere faktisk ble enige om, reduserer grunnlaget for senere uenighet, og kan om nødvendig sendes til Statsforvalteren for tvangsfullbyrding hvis den ene parten ikke overholder avtalen.
Loven har ingen fast mal for hva samværet skal inneholde. Det som ofte kalles «vanlig samværsrett» er en standarddefinisjon som brukes hvis foreldrene ikke avtaler noe annet eller retten må fastsette samvær uten nærmere holdepunkter — den er ikke noe dere er pålagt å bruke. Dere kan avtale et helt annet mønster, inkludert delt bosted 50/50, så lenge dere er enige.
Alle avgjørelser og avtaler om samvær skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Loven trekker frem barnets alder, tilknytning til nærmiljøet der barnet bor fast, reiseavstanden mellom foreldrene, og barnets egne, særlige behov som momenter som bør veie inn i hvilket mønster som faktisk passer for akkurat deres barn.
Denne avtalen regulerer samvær — ikke foreldreansvar eller barnebidrag, som er egne spørsmål med egne regler. Er dere ikke enige om samværet i utgangspunktet, er familievernkontoret et gratis og lavterskel sted å starte før dere eventuelt går videre til Statsforvalteren eller domstolen.
Fastlåst uenighet om samvær er noe en advokat med familierett kan hjelpe dere videre med.
Få hjelp med samværssakenDette verktøyet lager et utkast basert på det du fyller inn, ikke en juridisk vurdering av hva som er best for akkurat deres barn. Ved uenighet er familievernkontoret et gratis sted å starte.