Villkatter i nabolaget: hvem som har ansvaret

Villkatter: hvem har ansvaret, og hva med kommunen?

Villkatter er katter som lever uten eier og uten fast tilsyn, ofte rundt garasjer, bakgårder og avfallsrom. Noen har aldri hatt en eier, andre er etterkommere av katter som ble satt ut eller gikk seg bort.

Pliktene i dyrevelferdsloven er knyttet til «dyreholder», altså den som har dyret i sin varetekt. Så lenge ingen har tatt ansvaret for en villkatt, er det ingen bestemt person som har dyreholderens plikter. Dyrevelferdsloven sier ikke noe om at kommunen har et slikt ansvar. Det er Mattilsynet som har tilsynet etter loven (§ 30). Er det ukjent hvem som er ansvarlig, kan tilsynet selv sette i verk tiltak, og Mattilsynet eller politiet kan etter vedtak ta dyr i midlertidig forvaring (§ 32).

Praktisk betyr det at ansvaret ligger der noen frivillig har tatt det, for eksempel dyrevernorganisasjoner eller enkeltpersoner. Kommunen kan velge å støtte slikt arbeid, men det følger ikke av dyrevelferdsloven at de må.

Hjelpeplikten gjelder uansett

Reglene om hjelpeplikt gjelder alle. Etter § 4 skal den som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, så langt mulig hjelpe dyret. Er det et dyr fra dyrehold og du ikke kan gi god nok hjelp, skal du varsle eieren eller politiet umiddelbart. Det betyr at du ikke skal gå forbi en villkatt som er skadet etter en trafikkulykke eller åpenbart syk av smerter.

Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan den som finner det avlive det. Er det et dyr fra dyrehold, skal du ikke gjøre det hvis du innen rimelig tid kan få tak i eieren, veterinær eller politiet. Det er altså ikke en generell rett til å fjerne katter du synes er til plage.

Staten betaler nødvendige utgifter til tiltak etter § 4, men utgifter til tiltak overfor dyr fra dyrehold kan kreves tilbake fra dyreholderen eller eieren. Brudd på selve hjelpeplikten er ikke straffbart etter dyrevelferdsloven, men det betyr ikke at plikten er uten betydning.

Varsling: når må du si fra?

Etter § 5 skal enhver som har grunn til å tro at dyr utsettes for mishandling eller alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell, snarest varsle Mattilsynet eller politiet. Får du kjennskap til at et større antall ville eller forvillede dyr er utsatt for sykdom, skade eller annen lidelse utenom det normale, gjelder samme plikt. Ei gruppe på ti villkatter med øyeinfeksjoner og tydelig avmagring faller inn under det. Én katt som ser litt rufsete ut, gjør det ikke.

Varsler du, bør du oppgi hvor, hvor mange og hva du har sett. Bilder og datoer hjelper tilsynet.

Fôring og tiltak du kan gjøre

Det står ikke i dyrevelferdsloven at det er forbudt å fôre villkatter. Mange gjør det, og det kan hjelpe dyrene. Men det er noen forbehold:

• Den som jevnlig fôrer, steller og tar katter inn i hjemmet, kan etter hvert bli regnet som dyreholder. Da gjelder kravene til tilsyn og stell, og til å behandle syke dyr (§ 24).
• Fôring trekker til seg flere katter. Naboer som plages av avføring, urin eller støy, kan kreve at du gjør noe hvis det blir urimelig. Naboloven § 2 forbyr det som urimelig eller unødvendig er til ulempe for naboeiendommen.
• Du kan ikke fange katter uten videre. Er de ikke eierløse, tilhører de noen. Er du usikker på om en katt har eier, bør du ikke fange den uten å ha kontaktet Mattilsynet eller politiet.

Skal du gjøre mer enn å fôre, for eksempel å fange og kastrere flere katter, bør du ta kontakt med Mattilsynet og lokale dyrevernorganisasjoner først. De kjenner situasjonen og kan si hva som er forsvarlig i ditt område.

Hva kan Mattilsynet gjøre?

Mattilsynet kan fatte nødvendige enkeltvedtak for å sikre at loven overholdes (§ 30). Er det ukjent hvem som er ansvarlig, eller må noe gjøres raskt, kan tilsynet selv iverksette tiltak, og dyr kan etter vedtak tas i midlertidig forvaring (§ 32). Der det er en dyreholder, kan tilsynet gi pålegg og, om nødvendig, kreve kostnader dekket.

Du skal varsle uansett, men en melding med konkrete opplysninger om tydelig lidelse gir best grunnlag for at saken blir fulgt opp.

Et eksempel: Gunnar og garasjene

Gunnar Strand bor i et rekkehusfelt og legger merke til at det samles seks–sju katter ved garasjene. En av dem halter og er tydelig utmagret. Gunnar kontakter en veterinærklinikk som sier de kan ta imot katten. Han kjører den dit, forteller hva han vet og gir politiet beskjed, siden han ikke vet hvem som eier den. Veterinæren finner en infisert bitt og behandler den.

Etter noen uker er det fortsatt flere katter ved garasjene. Gunnar sender Mattilsynet en melding med bilder, dato og antall. Han har ikke plikt til å fôre noen av dem. Hadde han begynt å ta katter inn i huset sitt over tid, hadde han fått ansvar som dyreholder.

Kort oppsummert

• Ingen har en generell lovplikt til å ta seg av villkatter, og dyrevelferdsloven peker ikke ut kommunen som ansvarlig.
• Hjelpeplikten i § 4 gjelder alle som finner en syk, skadet eller hjelpeløs katt.
• Er et større antall forvillede dyr utsatt for lidelse utenom det normale, skal du varsle Mattilsynet eller politiet (§ 5).
• Den som tar villkatter til seg over tid, kan bli regnet som dyreholder med plikt til tilsyn og stell.