Uriktig anmeldelse – kan den som anmelder falskt straffes?
Ja, men bare i sjeldne tilfeller, og bare dersom den som anmeldte visste at anmeldelsen var uriktig da den ble levert. Snorre ble frifunnet etter en straffesak og ønsket å få den som hadde anmeldt ham, straffet for en falsk anmeldelse. Verken en henleggelse eller en frifinnelse beviser i seg selv at anmeldelsen var bevisst uriktig, det beviser bare at beviskravet i straffesaken mot Snorre ikke var oppfylt. Skal anmelderen selv straffeforfølges, må det finnes egne bevis for at vedkommende visste, eller måtte forstå, at det som ble anmeldt ikke var sant.
Hva en uriktig anmeldelse faktisk krever for å være straffbart
Straffeloven har en egen bestemmelse rettet mot det å bevisst anmelde noen for et forhold vedkommende vet er uriktig, eller bevisst gi uriktige opplysninger til politiet i en sak. Det avgjørende ordet er bevisst. Det er ikke straffbart å anmelde noe du selv trodde var riktig, selv om det senere viser seg at du tok feil, husket galt eller mistolket en situasjon. Loven rammer den som visste bedre og likevel anmeldte, ikke den som anmeldte i god tro og tok feil. Denne grensen er bevisst satt høyt, nettopp fordi terskelen for å anmelde noe man opplever som straffbart ikke skal bli unødig høy av frykt for selv å bli straffeforfulgt i etterkant. Skulle det motsatte vært tilfellet, ville mange latt være å anmelde reelle overgrep av redsel for konsekvensene dersom saken senere endte med frifinnelse, noe som ville undergravd hele formålet med å ha en lav terskel for å varsle politiet om mulige lovbrudd.
Hvorfor frifinnelse eller henleggelse ikke i seg selv beviser noe
En henleggelse betyr at saken avsluttes uten at skyld er fastslått, for eksempel fordi bevisets stilling ikke er god nok eller fordi forholdet ikke er straffbart. En frifinnelse i retten betyr at påtalemyndigheten ikke klarte å bevise skyld utover enhver rimelig tvil, som er et høyt beviskrav. Ingen av delene sier noe om hvorvidt den som anmeldte, trodde på det de fortalte politiet. De aller fleste henlagte og frifunne saker skyldes bevismessig tvil, ikke at anmelderen løy. Snorre måtte derfor forstå at hans egen frifinnelse, som var en seier i hans sak, ikke i seg selv sa noe om hvorvidt anmelderen hadde vært bevisst uriktig da anmeldelsen ble levert.
Beviskravet for å reise sak mot den som anmeldte
Skal Snorre få den som anmeldte ham straffeforfulgt, må påtalemyndigheten på nytt bevise noe utover enhver rimelig tvil, denne gangen at anmelderen visste anmeldelsen var uriktig da den ble levert. Det er en høy terskel, og saker av denne typen er sjeldne fordi det normalt er svært vanskelig å bevise hva noen tenkte og visste på anmeldelsestidspunktet. En anmelder som oppriktig trodde på sin egen opplevelse, selv om den senere viser seg vanskelig å bevise i retten, har ikke gjort noe straffbart. Skal en slik sak i det hele tatt starte, må Snorre selv anmelde forholdet til politiet, som deretter vurderer om det finnes grunnlag for å åpne en ny etterforskning rettet mot anmelderen.
Det sivile sporet som alternativ
Ved siden av det strafferettslige sporet kan en advokat vurdere om uttalelser som er fremsatt om deg også kan forfølges i et eget sivilt søksmål, en helt annen prosess enn en straffesak med andre beviskrav og et annet formål. Dette er en vurdering som må gjøres konkret i hver enkelt sak, og den følger ikke automatisk av at du er frifunnet. Et sivilt spor kan i noen tilfeller være mer realistisk å nå frem med enn en ny straffesak, nettopp fordi beviskravene der er lavere enn i strafferetten.
Hva du kan gjøre videre
Ønsker du å forfølge saken videre, bør du samle dokumentasjon fra din egen straffesak, som avgjørelsen og eventuelle uttalelser fra etterforskningen, og legge dette frem for en advokat som kan vurdere om det finnes grunnlag for videre skritt. Vær forberedt på at en slik vurdering kan ta tid, og at svaret ofte blir at det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag for en ny straffesak, selv om du selv opplevde anmeldelsen som urettferdig. Det betyr ikke at frustrasjonen din er ubegrunnet, bare at strafferettens beviskrav er strengt utformet og gjelder likt uansett hvem som er part i saken. Målet med denne typen saker bør aldri være å skremme noen fra å anmelde reelle forhold. Loven skiller bevisst mellom bevisst uriktige anmeldelser og anmeldelser som rett og slett ikke førte frem i retten, og denne forskjellen bør du ha klart for deg før du bestemmer deg for å gå videre med saken. Er saken din en straffesak om voldtekt og du lurer på hva som skjer videre i selve saken, se hva som skjer etter en anmeldelse om voldtekt. Er situasjonen omvendt, at du selv er anklaget og saken ennå ikke er avgjort, gjelder egne regler for hvordan du bør forholde deg som anklaget.
Kort oppsummert
- En uriktig anmeldelse er bare straffbar når den som anmeldte visste anmeldelsen var uriktig.
- Verken henleggelse eller frifinnelse beviser at anmeldelsen var bevisst uriktig, bare at beviskravet i straffesaken ikke ble nådd.
- Beviskravet for å straffeforfølge en anmelder er like høyt som i enhver annen straffesak.
- Et sivilt søksmål er et eget spor med andre beviskrav enn straffesaken.
- Saker om bevisst uriktig anmeldelse er sjeldne og krever konkrete bevis for kunnskap hos anmelderen.