Hovedregelen om sakskostnader i tvisteloven § 20-2
Tvisteloven § 20-2 slår fast at en part som har vunnet saken, som hovedregel har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Dette gjelder ikke bare når du får fullt medhold i alt du har krevd, men også når du har vunnet saken i det vesentlige, selv om utfallet ikke er en hundre prosent seier på hvert eneste punkt. Har derimot ingen av partene vunnet klart, eller har utfallet blitt en reell mellomløsning, kan retten fordele sakskostnadene skjønnsmessig mellom partene, slik at hver part dekker sine egne kostnader helt eller delvis, eventuelt at kostnadene fordeles etter hvor stor andel av kravet hver part fikk medhold i. Loven åpner også for at retten kan frita den tapende parten helt eller delvis fra å dekke motpartens sakskostnader dersom tungtveiende grunner tilsier det, for eksempel dersom saken var tvilsom, eller dersom den tapende parten hadde rimelig grunn til å få saken prøvd. Vurderingen av om noen har «vunnet» eller «tapt» i det vesentlige, er dermed ikke en ren regnskapsøvelse basert på kronebeløp alene, men en helhetsvurdering retten foretar ut fra sakens karakter og forløp.
Slik vurderer retten hva som er «i det vesentlige»
Når retten skal avgjøre om en part har tapt i det vesentlige, ser den først og fremst på forholdet mellom det som ble krevd og det som faktisk ble tilkjent, men denne sammenligningen er ikke mekanisk. Har du krevd et prisavslag på 500 000 kroner og får tilkjent 400 000, har du normalt vunnet i det vesentlige selv om du ikke fikk fullt medhold i kronebeløpet. Har du derimot krevd 500 000 kroner og bare får tilkjent 50 000, kan bildet fort snu, og du kan risikere å bli ansett for å ha tapt i det vesentlige, med den konsekvens at du selv må dekke deler av eller hele motpartens sakskostnader — selv om du formelt sett «vant» ved at retten ga deg medhold i at det forelå en mangel. Retten ser også på hva som var det springende punktet i saken: dersom hovedspørsmålet — for eksempel om det i det hele tatt forelå en mangel eller et ansvarsgrunnlag — ble avgjort i din favør, mens bare den økonomiske utmålingen ble justert ned, kan dette telle i din favør selv om det beløpsmessige gapet er stort. Sakens kompleksitet, hvor mye ressurser som er brukt på ulike delspørsmål, og om motparten har bidratt til å komplisere saken unødig, er også momenter som spiller inn i den samlede vurderingen. Dette gjør at utfallet i sakskostnadsspørsmålet kan være vanskelig å forutsi presist på forhånd, og bør drøftes grundig med advokaten din før du fastsetter påstanden i saken.
Thomas taper i det vesentlige tross delvis medhold
Thomas krever et prisavslag på 350 000 kroner fra selgeren av boligen sin, med henvisning til det han mener er omfattende skjulte mangler i taket og på badet. Retten finner at det faktisk foreligger en mangel, men vurderer utbedringskostnadene langt lavere enn det Thomas har lagt til grunn, og tilkjenner et prisavslag på 60 000 kroner. Selv om Thomas formelt sett har vunnet frem med at det forelå en mangel, mener retten at han har tapt i det vesentlige når det gjelder den økonomiske siden av saken, siden han bare fikk medhold i under en femtedel av det opprinnelige kravet. I sakskostnadsvurderingen legger retten vekt på at selger måtte forsvare seg mot et krav som var betydelig overdrevet i omfang, og at mye av sakens ressursbruk — inkludert en omfattende sakkyndigrapport — knyttet seg nettopp til den delen av kravet Thomas ikke fikk medhold i. Thomas blir dermed pålagt å dekke en vesentlig del av selgers sakskostnader, til tross for at han i realiteten vant på selve mangelsspørsmålet. Saken illustrerer hvorfor det er avgjørende å sette et realistisk kravbeløp fra starten, ikke bare et ønsketall.
Slik unngår du å tape i det vesentlige
Det viktigste grepet du kan gjøre for å unngå å tape i det vesentlige, er å sette et realistisk kravbeløp fra starten, forankret i faktisk dokumenterte utbedringskostnader eller verditap — ikke et ambisiøst ønsketall. Innhent gjerne en fagkyndig vurdering av kostnadsomfanget før du fastsetter påstanden i stevningen, slik at kravet har en solid forankring dersom det senere skal sammenlignes med det retten tilkjenner. Diskuter med advokaten din underveis i saken om det er grunn til å justere kravet dersom ny informasjon eller bevis tilsier at det opprinnelige beløpet var for høyt — det er ofte bedre å nedjustere kravet før hovedforhandlingen enn å risikere en dom som fremstår som et vesentlig tap. Vurder også om saken egner seg for forlik dersom det underveis blir tydelig at gapet mellom krav og sannsynlig utfall er stort, siden et forlik kan unngå den usikkerheten en fullstendig sakskostnadsvurdering innebærer. Husk at det ikke bare er kronebeløpet som teller — hold fokus på det springende rettslige spørsmålet i saken, siden en klar seier på hovedspørsmålet kan veie tungt selv om den økonomiske utmålingen blir lavere enn ønsket.
Kort oppsummert: - Å tape i det vesentlige betyr at du sakskostnadsmessig behandles nesten som om du tapte fullt ut. - Vurderingen bygger på tvisteloven § 20-2 og er skjønnsmessig, ikke en fast prosentgrense. - Forholdet mellom krav og tilkjent beløp er sentralt, men ikke alene avgjørende. - Hva som var sakens springende punkt, teller også med i vurderingen. - Sett et realistisk kravbeløp fra starten for å redusere risikoen.