Tålt bruk og hevd: derfor gir vennlighet ikke rettigheter

Hva tålt bruk er

Tålt bruk er et uttrykk fra rettspraksis og juridisk litteratur. Det beskriver bruk som eieren har sett og latt skje, fordi han ikke hadde noe imot det, eller fordi det var enklere å la være å protestere. Hevdsloven bruker ikke selve ordet, men vilkårene i loven gir det innholdet.

Hovedpoenget er at hevd bygger på bruk som om du hadde retten. Eiendomshevd krever at du har tingen «som sin eigen» (§ 2). Brukshevd krever at du bruker eller har tingen «som om han var bruksrettshavar» (§ 7). Den som bruker noe fordi eieren har latt det skje, bruker det ikke som om det var hans.

Lån og tillatelse stopper hevd

§ 5 i hevdsloven lister opp tilfeller der eiendomshevd er utelukket: forvaring, leie, lån og pant. Det samme gjelder den som har «ein annan rett til å sitja med tingen». Paragrafen gjelder direkte for eiendomshevd, og den gjelder tilsvarende for brukshevd fordi § 7 viser til §§ 2 til 6.

Den som bruker noe med eierens tillatelse, har altså en avledet stilling. Tillatelsen kan være skriftlig eller muntlig, uttrykkelig eller stilltiende. Loven krever ikke at den er nedtegnet. Men den som hevder, må i praksis kunne vise at bruken ikke skjedde etter tillatelse, og tillatelser som ikke er skrevet ned, blir da ofte et bevisspørsmål.

Hva som skiller tålt bruk fra hevdbruk

Retten ser på hvordan bruken har foregått og hvordan partene har oppført seg. Noen forhold peker mot tålt bruk. Brukeren har spurt om lov før han begynte. Han har takket for lånet. Han har gjort noe til gjengjeld, som å rydde snø eller kutte gress for eieren. Eieren har sagt at han kan avbryte når som helst.

Andre forhold peker mot hevdbruk. Brukeren har bekostet faste anlegg, som ledninger, trapper eller gjerder, uten å spørre. Han har opptrådt som eier i forhold til andre, for eksempel ved å nekte folk adgang eller ved å leie ut arealet. Eieren har aldri uttalt seg om bruken.

Ingen av disse forholdene avgjør saken alene. Retten må se alt under ett. I tillegg kommer aktsomhetskravet i § 4: den som vet at han ikke eier tingen, hevder ikke, og det samme gjelder den som ikke visste det fordi han ikke var påpasselig nok. Mer om det kravet står i god tro ved hevd.

Hva eieren bør vite

Det finnes ingen plikt til å protestere mot all bruk. Men den som vil unngå hevdsproblemer, har flere enkle valg. En skriftlig tillatelse med en oppsigelsesadgang gjør det klart at bruken er et lån. Det er også nok å si ifra muntlig og få bekreftet at den andre forstår det. Det som svekker eieren, er å la bruken fortsette uten et ord i mange år mens brukeren investerer i anlegget.

Hevdsloven § 6 sier at hevden stanser når det blir reist søksmål mot hevderen om retten til tingen, så sant saksøkeren får medhold. Fram til da er det bruken og forholdene rundt den som teller. Når hevden er fullført, har brukeren rett, og tinglysing er ikke nødvendig for at den skal gjelde mot en ny eier (tinglysingsloven § 21).

Hva brukeren bør vite

Den som har brukt noe av godvilje og vil sikre seg, kan be om en avtale og få den tinglyst. Da trenger han ikke hevd. En avtalt rett bygger på avtalen og ikke på hvor lenge bruken har pågått.

Kort oppsummert

• Tålt bruk gir ikke hevd. Loven krever bruk som om brukeren hadde retten.
• Lån, leie, forvaring og pant utelukker eiendomshevd, og reglene gjelder tilsvarende for bruksrett.
• Retten ser på hvordan bruken startet, hva partene sa, og om brukeren handlet som eier.
• Et tydelig lån, skriftlig eller muntlig, gjør det enkelt å vise at hevd ikke kan oppstå.
• Den som har tålt bruk i lang tid, kan ikke regne med å vinne hevd uten at forholdene tilsier at bruken var en rett.