Søsknene er uenige om begravelsen: hvem avgjør?

Når søsken i det hele tatt har noe å si

Mange tror at søsken har en sterk stilling, siden de ofte kjente avdøde best. Loven ser annerledes på det. Søsken er nummer seks i rekkefølgen for retten til å sørge for gravferden. Bare disse står foran dem: ektefelle eller samboer, barn, foreldre, barnebarn og besteforeldre.

Døde bror din som ungkar uten barn, og begge foreldrene fortsatt lever, er det foreldrene som bestemmer. Dere søsken kan komme med ønsker, men har ingen rett. Retten kommer først til dere når alle foran dere er døde eller under 18 år.

Det finnes ett poeng til som rammer familier hardt. Er en av søsknene døde, tar ikke barna hans plassen hans ved siden av dere. Søskens barn er en egen gruppe lenger ned i rekkefølgen. Lever det bare én søster, har hun retten alene, og nevøer og nieser har ingenting å si.

Hvem avgjør når søsknene står likt?

Loven har ingen regel om at den eldste eller den som bor nærmest, har siste ord. Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffer kommunen nødvendig avgjørelse på grunnlag av reglene i gravplassloven § 9 om erklæring og rekkefølge. Avgjørelsen kan ikke påklages (§ 9 tredje ledd).

Loven nevner ikke disse tingene som grunn til å få siste ordet:

• hvem som var nærmest avdøde de siste årene
• hvem som har mest penger
• hvem som først tok kontakt med begravelsesbyrået

Å bestille hos byrået før man er enige kan likevel skape problemer. Den som skriver under, blir selv avtalepart, og det kan bli vanskelig å få de andre til å dele regningen.

Et eksempel: tre søsken, én bror

Kasper døde 61 år gammel. Han var ugift, hadde ingen barn, og begge foreldrene var døde. Etterlatt var søsknene Oda på 49, Petter på 46 og Live på 43. De stod likt.

Oda og Live ville ha kremasjon og en samling i et selskapslokale. Petter ville ha en kistebegravelse på gravplassen der foreldrene lå. Samtalene gikk i fire dager uten å nærme seg en løsning, og etter fire dager var fristen på ti virkedager i sikte. Petter meldte uenigheten til kommunen. Kommunen pekte ut Oda til å sørge for gravferden, og ingen av dem kunne klage.

Regningen ble 64 000 kroner. På Kaspers konto var det 15 000 kroner. Boet dekket de 15 000 kronene. Odas utlegg på 49 000 kroner til resten ble stående, og hun søkte NAV om gravferdsstønad. Søsknene hadde heldigvis avtalt skriftlig at de skulle dele det som ikke ble dekket, for loven har ingen regel som tvinger de andre til å betale.

Sjekk først om avdøde har skrevet noe

Kommunens avgjørelse bygger på hele § 9, ikke bare på rekkefølgen. Finnes det en underskrevet og datert erklæring fra avdøde om hvem som skal ordne gravferden, er det den som gjelder, og striden mellom søsknene faller bort. Før dere ber kommunen avgjøre, bør dere derfor lete etter en slik erklæring blant papirene, i skrivebordet og i bankboksen der avdøde pleide å legge viktige dokumenter. En erklæring kan være skrevet for mange år siden og er likevel gyldig, så lenge den er underskrevet og datert.

Slik kan søsken løse uenigheten selv

Kommunens avgjørelse er siste utvei. Flere løsninger kan komme før det:

1. Del oppgavene. Den ene søsken er den som formelt ordner gravferden, mens de andre planlegger minnestund, musikk og hvem som skal tale.
2. Ta hensyn til frister. Gravlegging skal skje senest ti virkedager etter dødsfallet. Er avdøde kremert, skal kisten leveres til kremasjon innen ti virkedager, og urnen skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet. Det gir noen dager å snakke i, men ikke mange uker.
3. Lag en avtale om kostnader. Skriv ned hvem som legger ut, og hvordan beløpet skal dekkes av boet eller av dere sammen.
4. Be kommunen om hjelp i tide. Har dere ikke blitt enige etter noen dager, er det bedre å la kommunen avgjøre enn å la tiden gå.

Er man enig om selve gravferden, men ikke om hvem som skal ha ansvar for graven etterpå, finnes det en egen regel. Den som besørger gravferden, får være ansvarlig for graven, med mindre noen av de etterlatte skriftlig krever at kommunen avgjør det.

Avgjørelsen fra kommunen gjelder bare hvem som sørger for gravferden. Den sier ingenting om arv, og den avgjør ikke hvem som får hva av avdødes eiendeler. Er søsknene også uenige om dødsboet, er det en egen sak. Du finner mer om det i arvetvist steg for steg.

Kostnadene til gravferden dekkes uansett i første omgang av boet. Hvis boet er tomt, finnes det støtte fra NAV i gravferdsstønad fra NAV.

Kort oppsummert

• Uenige søsken avgjøres av kommunen, ikke av den eldste eller av den som bor nærmest.
• Søsken har bare retten når ingen ektefelle, samboer, barn, foreldre, barnebarn eller besteforeldre over 18 år lever.
• Kommunens avgjørelse etter gravplassloven § 9 kan ikke påklages.
• Gravlegging skal skje innen ti virkedager etter dødsfallet, så uenigheten må meldes raskt.
• Den som bestiller hos byrået, blir selv avtalepart, så avtal kostnadene på forhånd.