Slik melder du dyremishandling og vanskjøtsel

Hva loven krever av deg

Dyrevelferdsloven § 5 sier at enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, snarest mulig skal varsle Mattilsynet eller politiet. Varslingsplikten gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning. Den som har en lovbestemt taushetsplikt, må derfor først se på de reglene.

Plikten gjelder også for ville og forvillede dyr, hvis du får kjennskap til at et større antall er utsatt for sykdom, skade eller annen lidelse utenom det normale.

Du trenger ikke bevis eller sikkerhet. Det er nok at du har grunn til å tro det. Og dyrevelferdsloven har ingen straffebestemmelse for den som lar være å varsle (§ 37 tredje ledd). Plikten er likevel en plikt, og den er skrevet for at dyr som ikke kan si fra selv, skal bli sett.

I tillegg har du en hjelpeplikt etter § 4: Den som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe det. Kan du ikke yte god nok hjelp til et dyr fra dyrehold, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart.

Hva som regnes som mishandling og alvorlig svikt

Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger (§ 3). Loven forbyr i § 14 blant annet å utøve vold mot dyr og å hensette dyr i hjelpeløs tilstand. Slag, sparking og annen vold er altså forbudt.

Svikt i stell handler om det dyreholderen skal sørge for. Etter § 24 skal dyreholderen blant annet sikre at:

• fôr og vann er av god kvalitet og dekker dyrets behov
• dyret beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre farer
• syke og skadde dyr får forsvarlig behandling, og avlives om nødvendig
• smitte ikke spres

Loven stiller også krav til levemiljø (§ 23). Merker du at et dyr over tid står uten fôr, vann eller ly, har åpne sår uten behandling eller er sterkt avmagret, er det slikt § 5 handler om. At du synes eieren kunne gjort noe annerledes, er ikke nok. Det må dreie seg om mishandling eller alvorlig svikt.

Hvem du melder til og hva meldingen bør inneholde

Hvem du melder til

Loven lar deg velge mellom Mattilsynet og politiet. Mattilsynet er tilsynsmyndighet etter dyrevelferdsloven og er riktig sted for det som ikke haster. Politiet er riktig når det haster, for eksempel hvis du ser at noen skader et dyr akkurat nå, eller et dyr ligger skadet og trenger hjelp utenom vanlig kontortid. Politiet kan også ta dyr i midlertidig forvaring.

Du kan melde skriftlig eller muntlig. Det viktigste er at meldingen er så konkret at den kan følges opp.

Hva meldingen bør inneholde

En god melding svarer på de samme spørsmålene hver gang:

• hvor dyret befinner seg, med adresse eller en nøyaktig beskrivelse
• hvilken dyreart og hvor mange dyr det gjelder
• hva du har sett, og hvor lenge det har vart
• datoer og klokkeslett
• hvem som eier dyret, hvis du vet det
• hvordan Mattilsynet kan kontakte deg, hvis du er villig til det

Bilder og video kan hjelpe, men du må ikke gå inn på privat eiendom for å ta dem. Tilsynsmyndigheten har selv adgang til steder der det er grunn til å tro at det holdes dyr (§ 18), og de kan få politiets bistand. Du skal ikke ta saken i egne hender ved å hente dyret.

Skal du melde anonymt

Loven sier ikke at du må oppgi navnet ditt. Mange velger likevel å gi kontaktopplysninger, fordi Mattilsynet da kan stille oppfølgingsspørsmål. Hvem som har meldt fra, kan holdes tilbake fra eieren i en eventuell sak. Det er likevel ingen garanti for at eieren ikke gjetter.

Hva Mattilsynet kan gjøre etter meldingen

Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak (§ 30). De kan:

• komme på kontroll, og få adgang til sted der dyr holdes (§ 18)
• gi pålegg om å rette forholdene
• gjennomføre tiltak selv på eierens regning hvis pålegg ikke følges (§ 32)
• ta dyr i midlertidig forvaring, og senere vedta salg, omplassering eller avliving hvis det ikke er forsvarlig å levere dyret tilbake
• ilegge tvangsmulkt (§ 35) og overtredelsesgebyr (§ 34)
• forby aktiviteter med dyr, helt eller delvis, for en periode eller inntil videre (§ 33)
• anmelde forholdet, slik at det kan straffes med bot eller fengsel inntil ett år, og inntil tre år ved grov overtredelse (§ 37)

Ikke alle meldinger fører til tilsynsbesøk. Loven gir ikke den som melder, krav på en inspeksjon, og Mattilsynet må vurdere hver melding.

Når du er i tvil om du skal melde

Du trenger ikke å være sikker på at det er mishandling før du melder. Loven krever «grunn til å tro», og det er Mattilsynet som vurderer om forholdene er så dårlige at de må gripe inn. Et dyr som ser tynt ut ved ett enkelt møte, kan være sykt eller gammelt, og eieren kan ha behandling i gang. Har du sett det samme flere ganger, eller ser du tegn som sår, manglende vann eller manglende ly, er grunnlaget bedre.

Melder du i god tro, og det viser seg at eieren hadde en forklaring, har du ikke brutt noen regel ved å varsle. Plikten er skrevet slik at en bekymring skal sendes videre til dem som kan vurdere den. Vil du først snakke med eieren, kan du gjøre det, men du må ikke la samtalen utsette en melding når dyret lider.

Finner du et sykt eller skadet dyr selv, gjelder § 4. Er det åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, kan du avlive det med en gang. Er det et dyr fra dyrehold eller storvilt, skal du ikke gjøre det hvis du innen rimelig tid kan få tak i eieren, veterinær eller politiet. Nødvendige utgifter til slike tiltak skal staten betale, men for dyr fra dyrehold kan de kreves tilbake fra eieren.

Kort oppsummert

• Melde dyremishandling er en plikt for alle som har grunn til å tro at et dyr mishandles eller utsettes for alvorlig svikt i miljø, tilsyn og stell.
• Du melder til Mattilsynet eller politiet, og politiet er riktig når det haster.
• Gi konkrete opplysninger om sted, dyr, hva du har sett og når.
• Ikke gå inn på privat eiendom, og ikke hent dyret selv.
• Mattilsynet kan føre tilsyn, gi pålegg, ta dyr i forvaring, gi gebyr og forby aktiviteter med dyr.