Hva skjer hvis politiet mener hunden min er en forbudt rase?
Er det tvil om hunden din er en forbudt type, kan politiet eller tollen kreve at du dokumenterer rasen og ta hunden i forvaring straks hvis tvilen ikke fjernes. Er det i stedet tvil om hunden er spesielt aggressiv, kan politiet kreve at du bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av atferden. Politiets vedtak kan påklages til Politidirektoratet, og du bærer i utgangspunktet kostnadene ved forvaring.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Brevet eller besøket kommer uten forvarsel: politiet mener hunden din er en forbudt rase. Mistenker politiet at hunden din er en forbudt rase, kan de gjøre mye raskt, blant annet ta hunden med seg. Det avhenger av hva slags tvil de har, og dermed hvilket regelsett som gjelder.
To ulike regler om tvil
Hundeloven skiller mellom to situasjoner. Den første er tvil om hunden hører til en av de forbudte typene i forskrift om hunder. Den andre er tvil om en enkelthund er spesielt aggressiv eller farlig etter hundeloven § 19 første ledd bokstav c. Reglene er ulike, og det er vanlig å blande dem.
Hundeforskriften, som bygger på hundeloven § 19, forbyr pitbullterrier, amerikansk staffordshire terrier, fila brasileiro, tosa inu og dogo argentino og blandinger av dem. Her handler det om prosessen når politiet har en mistanke.
Tvil om rasen: dokumentasjonskravet
Forskriften § 2 sier at politi og tollmyndigheter kan kreve at holderen dokumenterer rase eller type, hvis det er tvil om dyret er en farlig hund etter § 1. Som minstedokumentasjon etter at hunden er blitt fire måneder gammel kreves at hunden er merket med microchip, og at merket knytter hunden til et registreringsbevis med DNA-koding og tilknyttet stamtavle. Foreligger det særskilte omstendigheter, kan politiet i enkeltsaker godta annen tilfredsstillende dokumentasjon.
Fjerner ikke dokumentasjonen tvilen på stedet, regnes hunden som en farlig hund. Politiet eller tollen kan da ta hånd om hunden straks, med hjemmel i hundeloven § 24. Du har krav på en rimelig frist til å supplere dokumentasjonen på begjæring, mens hunden er hos politiet.
For tvil om rase er det altså dokumentasjon som teller: chip, DNA-registrering og stamtavle.
Tvil om atferden: kyndig undersøkelse
Er det tvil om en hund er spesielt aggressiv, kampvillig eller har andre sterkt uønskede egenskaper, gjelder hundeloven § 19 første ledd bokstav c. Politiet kan da ta hunden i forvaring og kreve at holderen bekoster og medvirker ved en kyndig undersøkelse av atferden, for å avklare om hunden er vel avbalansert eller har lav terskel for aggresjon. Følger ikke holderen opp innen en rimelig frist satt av politiet, regnes hunden for å høre inn under forbudet.
Hva politiet kan vedta
Er hunden en forbudt type eller omfattet av forbudet, kan politiet vedta at den skal avlives eller føres ut av riket (§ 19). Før en eventuell avliving kan holderen tilbys ett samvær med hunden, hvis det ikke hindrer gjennomføringen eller er en sikkerhetsrisiko. Politiet kan også forby deg å ha med hund å gjøre (§ 22), og overtredelse av forbudet kan straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder (§ 28).
Hvem betaler?
Tiltak etter hundeloven kan gjennomføres for holderens regning (§ 26). Det gjelder blant annet forvaring og dokumentasjon. Politiet kan alltid kreve at du løpende og i tide betaler kostnadene ved forvaring, også mens en klage behandles (§ 25). Politiets krav er tvangsgrunnlag for utlegg, så de kan inndrives uten dom.
Blir et vedtak om avliving kjent ugyldig av retten, skal staten dekke 70 prosent av oppstallingskostnadene knyttet til forvaringen. Resten bærer du selv.
politiet kontrollerer en boxer/staff-blanding
Kåre har en to år gammel hund han har hatt siden valp, kjøpt av en privatperson som solgte den som «boxer/staff-blanding». En politipatrulje stopper ham på tur 6. mai og spør etter papirer. Kåre har et vaksinasjonskort, men ingen DNA-registrering eller stamtavle. Patruljen tar hunden med seg.
Kåre kan ikke vise at hunden ikke er en forbudt type, så politiet har grunnlag for å regne den som farlig. Han ber om en rimelig frist til å skaffe dokumentasjon, og får den. Et vaksinasjonskort sier ikke noe om rasen, så han forsøker å få tak i opplysninger fra selgeren. Imens løper forvaringskostnadene, anta 450 kroner i døgnet, og dem må han betale underveis. Etter tre uker har han fremdeles ikke papirer som avklarer rasen, og politiet vedtar avliving.
Slik klager du
Politiets vedtak etter hundeloven er enkeltvedtak etter forvaltningsloven og kan påklages til Politidirektoratet (§ 25). Klagefristen er tre uker fra du fikk underretning om vedtaket (forvaltningsloven § 29, se forvaltningsloven). Om klagen utsetter gjennomføringen av vedtaket, avgjøres etter forvaltningsloven § 42, så be uttrykkelig om utsatt iverksetting. Blir saken brakt inn for domstolen, kan retten prøve alle sider av den, også om hunden egentlig er en forbudt type.
Skriv i klagen hva du mener er feil, og legg ved all dokumentasjon: kjøpekontrakt, chipnummer, vaksinasjonsbevis, avstamning og eventuelle utsagn fra oppdretter eller tidligere eier.
Kort oppsummert
- Politiet mistenker forbudt rase: de kan kreve dokumentasjon, og uten chip, DNA-registreringsbevis og stamtavle regnes hunden som farlig hvis tvilen ikke fjernes.
- Politiet eller tollen kan ta hånd om hunden straks. Du har krav på rimelig frist til å supplere dokumentasjonen.
- Kyndig undersøkelse på holderens regning gjelder tvil om atferd (§ 19 bokstav c), ikke rase.
- Du dekker som hovedregel forvaringskostnadene, men staten betaler 70 prosent hvis et avlivingsvedtak blir kjent ugyldig.
- Vedtaket kan påklages til Politidirektoratet innen tre uker, og du bør be om utsatt iverksetting.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.