Regelen: tvisteloven § 25-2 om sakkyndige bevis
Tvisteloven kapittel 25 regulerer bruken av sakkyndige bevis i sivile saker, og § 25-2 er hjemmelen for at retten selv kan oppnevne en sakkyndig. Dette er noe annet enn en partssakkyndig, som hver av partene kan engasjere og føre som vitne på egen hånd uten at retten er involvert i valget. En rettsoppnevnt sakkyndig har en mer uavhengig rolle: vedkommende svarer på et mandat som retten fastsetter, gjerne etter innspill fra begge parter, og skal gi en objektiv faglig vurdering fremfor å argumentere for den ene sidens sak. I boligtvister er dette særlig aktuelt når striden dreier seg om tekniske spørsmål — årsaken til en fuktskade, kvaliteten på utført håndverk, eller om en byggfeil skyldes prosjektering, utførelse eller normal slitasje. Retten kan i teorien oppnevne sakkyndig av eget tiltak, men i praksis skjer det som regel etter at en eller begge parter har bedt om det, gjerne i forbindelse med et saksforberedende møte. Kostnadene ved den sakkyndiges arbeid dekkes normalt av partene underveis i saken, og inngår senere i den samlede sakskostnadsvurderingen når saken er avgjort. Det finnes ingen automatisk rett til å få oppnevnt sakkyndig — retten må vurdere om det er nødvendig og står i forhold til sakens størrelse og kompleksitet.
Vurderingen: hva avgjør om retten sier ja
Når du ber retten om å oppnevne sakkyndig, vurderer dommeren flere ting samtidig. For det første må spørsmålet faktisk kreve fagkunnskap utover det retten selv besitter — rene juridiske vurderinger, som hvordan en avtale skal tolkes, hører ikke under sakkyndigbevis. For det andre må det være tvil om de tekniske forholdene som er egnet til å belyses av en fagperson, for eksempel om et skjevt bjelkelagsgulv skyldes byggefeil eller elde. For det tredje veier retten kostnaden opp mot sakens størrelse: i en tvist om noen hundre tusen kroner kan en sakkyndigrapport på femti–hundre tusen kroner fort bli uforholdsmessig, særlig i saker som ellers ligger i småkravsprosessen. Retten ser også på om partenes egne sakkyndige allerede har gitt tilstrekkelig grunnlag, slik at en ny, rettsoppnevnt vurdering blir overflødig. Mandatet er avgjørende for hvor nyttig rapporten blir — et upresist mandat kan gi svar som ikke treffer det springende punktet i saken, mens et for snevert mandat kan utelate viktige sider av spørsmålet. Derfor bør du, når du ber om sakkyndig, samtidig foreslå konkrete spørsmål den sakkyndige bør svare på. Blir mandatet fastsatt i fellesskap, reduserer det også risikoen for at den ene parten senere hevder rapporten er ensidig eller mangelfull, noe som ellers lett kan bli et eget stridstema i saken.
Kari får sakkyndig oppnevnt i fuktsaken
Kari har kjøpt en enebolig der hun oppdager fuktskader i kjelleren et halvt år etter overtakelse. Selger avviser at det er en mangel, og hevder fukten skyldes Karis egen bruk av rommene. Kari engasjerer en fagperson som konkluderer med byggfeil i drenering, men selgers advokat avfeier rapporten som bestilt og ensidig. Da saken havner i tingretten, ber Karis advokat om at retten oppnevner en uavhengig sakkyndig til å vurdere årsaken til fukten og hvorvidt den forelå ved overtakelsen. Retten er enig i at spørsmålet er teknisk komplekst nok til å kreve fagkyndig bistand, og oppnevner en byggeteknisk sakkyndig med et mandat partene har blitt enige om i fellesskap. Rapporten konkluderer med at drenering rundt grunnmuren var mangelfullt utført allerede da huset ble bygget, og at dette har forårsaket fuktinntrengningen. Fordi vurderingen kommer fra en nøytral fagperson oppnevnt av retten, veier den tyngre enn Karis egen sakkyndiges rapport i den videre saken, og danner et sentralt grunnlag for dommen.
Slik ber du om sakkyndig i praksis
Ønsker du sakkyndig oppnevnt, bør du fremme dette skriftlig så tidlig som mulig i saken, gjerne allerede i stevningen eller tilsvaret, og senest i forbindelse med saksforberedende møte. Begrunn hvorfor spørsmålet krever fagkunnskap, og foreslå gjerne konkrete kandidater samt utkast til mandat — jo mer konkret forslaget er, desto lettere er det for retten å ta stilling til det. Diskuter helst mandatet med motparten på forhånd; blir dere enige om spørsmålene den sakkyndige skal svare på, reduseres risikoen for senere krangel om rapportens relevans. Vær forberedt på at retten kan avslå forespørselen dersom den mener partenes egne bevis er tilstrekkelige, eller dersom kostnaden ikke står i forhold til tvistesummen. Snakk med advokaten din om hvem som bør foreslås som sakkyndig — en fagperson med anerkjennelse innenfor det aktuelle feltet, uten bindinger til noen av partene, styrker rapportens troverdighet. Husk også å avklare kostnadsfordelingen underveis: normalt forskutteres den sakkyndiges honorar av partene i fellesskap, men den endelige fordelingen avgjøres sammen med sakskostnadene når dommen faller.
Kort oppsummert: - Retten kan oppnevne sakkyndig etter tvisteloven § 25-2, men det er ingen automatisk rett. - En rettsoppnevnt sakkyndig er mer uavhengig enn partenes egne fageksperter. - Be om det tidlig, gjerne med forslag til mandat og kandidat. - Kostnaden vurderes opp mot sakens størrelse — særlig i småkravsaker. - Mandatet avgjør hvor nyttig rapporten blir i saken.