Har den som provoserte hunden ansvaret for angrepet?
Nei, ikke automatisk. Hvis noen provoserte hunden, er det ikke slik at hundeholderen blir fri for ansvar, men provokasjonen tas med i vurderingen. Den kan føre til at erstatningen settes ned, og politiet skal legge vekt på den når de vurderer å avlive en hund som har angrepet et menneske. Den som provoserte, kan heller ikke regne med at retten til å forsvare seg mot hunden dekker ham.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Spørsmålet om å provosere en hund og ansvar kommer ofte opp etter et bitt: «Han dro i halen, så det er hans egen skyld.» Loven gir ikke et enkelt ja eller nei. Provokasjon er et moment som får betydning flere steder, men det flytter ikke alt ansvar over på den som ble bitt.
Hva loven sier om provokasjon
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneHundeloven nevner provokasjon på to steder. I § 14 om inngrep mot hund står det at retten til å gripe inn ikke fritar den som helt eller delvis har fremprovosert et angrep, fra straffansvar eller erstatningsansvar. Det betyr at den som først erter en hund og så skader den «i selvforsvar», ikke kan skjule seg bak den bestemmelsen.
I § 18 om politiets avlivingsvedtak står provokasjon på listen over det politiet skal legge vekt på: om den som ble angrepet eller skadet, helt eller delvis har provosert angrepet. Provokasjon er altså et moment i helhetsvurderingen. Det er ikke en regel som alene avgjør noe.
Hele hundeloven finnes på rettsregel.no.
Hvem har ansvaret for erstatningen hvis noen provoserte hunden?
Etter skadeserstatningsloven § 1-5 første ledd svarer eieren og den som har hunden, for skade på person og på klær og vanlige bruksting uten at skyld må påvises. Utgangspunktet er derfor at holderen betaler, også om hunden ble ertet.
Her kommer skadeserstatningsloven § 5-1 inn. Har den skadelidte selv medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort så langt det er rimelig. Det som teller, er hva slags atferd det dreier seg om, hvor mye den betydde for at skaden skjedde, hvor stor skaden er og forholdene ellers. Å dra en hund i halen eller ta maten fra den er typisk atferd som kan føre til nedsettelse. Loven gjør imidlertid et unntak: er skadelidte under 10 år på skadetidspunktet, kan erstatningen ikke settes ned på denne måten.
Hvor mye erstatningen settes ned med, er en skjønnsvurdering. Det finnes ingen fast prosent.
Et eksempel med en erting
Tomas er 25 år og hjelper naboen Elin med å bære handleposer. Elins hund Pelle ligger i gangen. Tomas hører at den knurrer, men legger likevel hånden foran snuten på den og tar et godteri som lå foran den. Pelle biter ham i hånden. Legebesøk, tetanusvaksine og en uke uten arbeid gir et dokumentert tap på 12 000 kroner.
Elin svarer for skaden uten at hun trenger å være uaktsom. Tomas valgte imidlertid å gjøre noe han måtte forstå var farlig, etter at hunden hadde vist at den ikke likte det. Det er egen skyld som kan føre til at erstatningen settes ned, for eksempel til halvparten. Hvor mye, er en skjønnsvurdering som forsikringsselskapet gjør først og en domstol til slutt.
Hadde skadelidte i stedet vært en niåring som dro i øret, kunne ikke erstatningen settes ned på grunn av medvirkning, fordi barnet var under 10 år. Elin ville da stått ansvarlig for hele tapet.
Straff og politiets tiltak mot hunden
Holderen kan straffes med bot eller fengsel inntil seks måneder hvis han eller hun med vilje eller uaktsomt har unnlatt å forebygge eller avverge at hunden rettsstridig angriper eller skader et menneske (§ 28). Straffebudet gjelder angrep som er rettsstridig, og hva som utløste angrepet kan komme inn i vurderingen. Et provosert bitt blir likevel ikke straffefritt uten videre, for det som veier tyngst, er om holderen var aktsom.
Politiet kan vedta å avlive en hund som har angrepet eller skadet et menneske, hvis ikke det blir et uforholdsmessig tiltak. Ved vurderingen skal de legge vekt på faren som var til stede, skadens omfang, fremtidig risiko, om andre tiltak kan forebygge faren og om den skadede helt eller delvis provoserte angrepet. Økonomisk tap og hundens pengeverdi skal ikke telle. Politiet skal også søke å omplassere hunden i stedet for å avlive den, hvis det er praktisk mulig og forsvarlig.
Ved angrep på en annen hund eller et kjæledyr gjelder en egen regel (§ 18 a). Politiet kan avlive hunden hvis angrepet var ensidig. Et ensidig angrep er definert som et angrep som ikke kan ses som en direkte følge av noe et menneske eller et annet dyr gjorde. Er angrepet en reaksjon på provokasjon, er det da ikke ensidig i lovens forstand.
Hva den som provoserte hunden risikerer
Det er ikke ulovlig å nærme seg en hund, men den som hisser den opp med vilje, svekker sin egen stilling. Erstatningen kan bli lavere, politiets vurdering av hundens farlighet kan ende annerledes, og § 14 gir ikke den som fremprovoserte angrepet, fritak for straff eller erstatning.
Den som ble bitt uten at noe særlig skjedde før bittet, har et sterkere krav. Provokasjon må kunne vises. Holderen som sier at hunden ble provosert, må regne med at det blir spurt etter vitner og detaljer.
Kort oppsummert
- Provosere hund og ansvar: provokasjon fritar ikke holderen automatisk, men tas med i vurderingen.
- Holderen svarer uten skyld for personskade (skadeserstatningsloven § 1-5), men erstatningen kan settes ned hvis den skadede selv medvirket (§ 5-1). Under 10 år gjelder ikke nedsettelsen.
- Politiet skal legge vekt på provokasjon når de vurderer å avlive en hund som har skadet et menneske, men det er ett moment av flere.
- Hundelovens inngrepsrett i § 14 fritar ikke den som selv fremprovoserte angrepet, fra straff eller erstatning.
- Provokasjon må kunne påvises. Vitner og beskrivelse av hendelsen avgjør ofte hvor stor betydning den får.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.