Kan arbeidsgiver pålegge meg å ta ut avspasering når det passer dem?
Ellinor jobber i et forsikringsselskap, og fikk beskjed midt i en rolig uke om å ta ut tolv avspaseringstimer denne samme uken, uten at hun selv var spurt på forhånd. Pålagt avspasering er ikke i seg selv ulovlig, men forutsetter et grunnlag i det partene faktisk har avtalt om ordningen, ikke en ensidig beslutning arbeidsgiveren tar fordi det passer driften akkurat da. Avspasering bygger på en avtale om at opparbeidede timer kan tas ut som fri, og hvem som bestemmer tidspunktet, avhenger av hva avtalen faktisk sier. Ellinor endte opp med å lese gjennom egen kontrakt for første gang på lenge.
Avspasering er en avtale, ikke en ensidig beslutning
Mange arbeidsplasser praktiserer avspasering som om arbeidsgiveren fritt kan disponere den ansattes oppsparte timer etter eget behov, akkurat som med vanlige arbeidsoppgaver. Dette er en misforståelse av hva avspasering egentlig er. Ordningen bygger på at du har jobbet inn timer utover det avtalte, og at disse timene i stedet for å utbetales, gjøres om til fri – men selve byttet, og tidspunktet for uttaket, er noe som skal være avtalt, ikke pålagt ensidig av den ene parten.
Ellinors arbeidsgiver hadde over tid utviklet en praksis der avspasering ble brukt til å jevne ut svingninger i arbeidsmengden, uten at noen egentlig hadde formalisert hvordan dette skulle fungere. I en stille uke ble ansatte fortalt at de «måtte» ta ut timer, mens i en travel uke forsvant avspasering helt fra samtalen.
Ellinor fikk beskjed om å ta ut alt i en stille uke
Ellinor hadde over tretti timer avspasering til gode, opparbeidet gjennom flere måneder med prosjektarbeid. Da roligere tider kom, ønsket avdelingslederen å redusere bemanningen den uken, og valgte å pålegge Ellinor og to kolleger å ta ut avspasering samtidig, uten forvarsel utover en kort e-post sendt fredag ettermiddag for uken etter.
Ellinor hadde egentlig planlagt å bruke timene til en lengre helg senere i sommer, og opplevde beskjeden som at arbeidsgiveren fritt disponerte tiden hennes etter egen bekvemmelighet, uten at hennes egne planer talte med i det hele tatt.
Ferie og avspasering følger ulike regler for hvem som bestemmer
Det er lett å blande avspasering sammen med ferie, men de to følger ulik logikk. Ferietidspunktet skal drøftes mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i god tid, jf. ferieloven § 6, og oppnås ikke enighet, har arbeidsgiveren i siste instans en rolle i å fastsette tidspunktet innenfor lovens rammer. Avspasering har derimot intet tilsvarende lovfestet rammeverk i seg selv – den bygger utelukkende på hva partene faktisk har avtalt seg imellom, enten i den enkelte arbeidskontrakten, i en personalhåndbok begge har akseptert, eller gjennom en tariffavtale.
Mangler en slik avtale om hvordan tidspunktet for avspasering skal fastsettes, står arbeidsgiveren på vesentlig svakere grunn når de vil bestemme ensidig når timene skal tas ut, sammenlignet med den rollen loven faktisk gir dem ved fastsettelse av ferie.
Når arbeidsgiver likevel har rom til å styre tidspunktet
Har arbeidsplassen en skriftlig avspaseringsordning som uttrykkelig sier at arbeidsgiveren kan fastsette tidspunktet ut fra driftsbehov, med et rimelig varsel, stiller saken seg annerledes. Da har du i realiteten godtatt vilkåret gjennom å bli ansatt under, eller senere akseptere, den ordningen. Det som gjør en slik bestemmelse rimelig, er gjerne at den også stiller krav til hvor langt varsel som skal gis, og at den ikke fullstendig overkjører den ansattes egne planer uten noen form for medvirkning.
Ellinor fant ingen slik bestemmelse noe sted i sin egen kontrakt eller i personalhåndboken. Det eneste som sto der, var at «overtid kan avspaseres etter nærmere avtale», en formulering som i seg selv forutsetter enighet, ikke ensidig pålegg.
Slik svarer du hvis datoen ikke passer
Ellinor svarte avdelingslederen skriftlig, og viste til at kontrakten forutsatte «nærmere avtale» for avspasering, ikke ensidig fastsettelse fra arbeidsgiverens side. Hun foreslo i stedet en alternativ uke som passet bedre med egne planer, og gjorde det klart at hun gjerne bidro til å avlaste bemanningsbehovet, bare på et tidspunkt de faktisk kunne bli enige om sammen.
Avdelingslederen aksepterte forslaget uten videre diskusjon, og innrømmet at praksisen med å bare bestemme uttaket ensidig hadde utviklet seg over tid uten at noen hadde tenkt gjennom om den egentlig hadde et avtalegrunnlag. Står du i en lignende situasjon, er det verdt å sjekke egen kontrakt og eventuell personalhåndbok før du protesterer, siden svaret ditt blir sterkere dersom du kan vise konkret til at ordningen forutsetter enighet. Er du usikker på om timene dine egentlig er avspasering eller noe annet, som ferie, er det verdt å avklare det først, og ønsker du heller penger enn fri for opparbeidede timer, kan artikkelen om å kreve overtid utbetalt være et naturlig neste steg.
Kort oppsummert
- Pålagt avspasering krever et faktisk avtalegrunnlag mellom deg og arbeidsgiveren, ikke bare en ensidig beslutning om tidspunktet.
- Ferietidspunktet er lovregulert gjennom drøfting og arbeidsgivers rolle ved uenighet, mens avspasering bygger utelukkende på avtale.
- Har kontrakten eller personalhåndboken ingen bestemmelse om ensidig fastsettelse, står arbeidsgiveren svakt i å bestemme datoen alene.
- Har arbeidsplassen en skriftlig ordning som gir arbeidsgiveren rett til å styre tidspunktet med rimelig varsel, gjelder den ordningen.
- Foreslå et alternativt tidspunkt skriftlig dersom datoen ikke passer, i stedet for bare å protestere uten et konkret motforslag.