Når kan samvær stoppes?

Hva sier loven?

Svaret bygger særlig på barnelova §§ 43, 43 b, 48, 60 og 65. Reglene må leses sammen med barnelova § 48 om at avgjørelser om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted og samvær først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Når avgjørelsen gjelder barnet personlig, må barnets rett til å bli hørt etter § 31 også tas med. Barn som har fylt sju år, og yngre barn som kan danne egne synspunkter, skal få informasjon og mulighet til å si meningen sin. Når barnet har fylt 12 år, skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Loven har to hensyn som må holdes sammen: barnet har rett til kontakt med begge foreldre, men barnet har også rett til trygghet. § 43 sier at dersom samvær ikke er til beste for barnet, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær. § 48 presiserer at avgjørelser skal rette seg etter barnets beste, og at barnet ikke må utsettes for vold eller annen behandling som setter fysisk eller psykisk helse i fare. Samvær kan også hindres av kontaktforbud eller besøksforbud etter § 43 b. I akutte situasjoner må omsorgsforelderen beskytte barnet først, men bør samtidig søke rask avklaring. Retten kan ta midlertidig avgjørelse etter § 60, også raskt, og skal i alle tilfeller ta midlertidig avgjørelse etter krav fra en part hvis det er risiko for vold eller skade. Det kan også settes vilkår for samvær, som tilsyn.

I alle spørsmål om barn er det avgjørende å skille mellom hva foreldrene ønsker, hva som er praktisk enklest, og hva loven krever. Barnelova er bygd rundt barnets beste. Det betyr at en løsning ikke blir riktig bare fordi den passer en voksen, virker rettferdig mellom foreldrene eller ligner på det venner har gjort. Barnets alder, modenhet, trygghet, tilknytning, helse, skole eller barnehage, reiseavstand og konfliktnivå kan endre svaret. Der loven gir foreldrene avtalefrihet, må avtalen fortsatt være forsvarlig for barnet.

Et godt råd er å skrive ned det dere faktisk er enige om. Muntlige ordninger fungerer bare så lenge begge husker og tolker dem likt. En skriftlig avtale bør ha dato, gjelde fra et bestemt tidspunkt og si tydelig om den erstatter tidligere avtaler. Dersom saken gjelder foreldreansvar, må dere også huske at avtaler om foreldreansvar må meldes til Folkeregisteret for å være gyldige. Dersom saken gjelder samvær eller bosted og dere ønsker at avtalen skal kunne tvangsfullføres, må dere undersøke om den kan gis tvangskraft.

Hvordan vurderes dette i praksis?

I praksis bør du begynne med dokumentene som finnes. Har dere ingen avtale, er lovens hovedregler utgangspunktet. Har dere en privat avtale, må dere lese ordlyden nøye. Står det «delt fast bosted», «fast bosted hos mor», «fast bosted hos far» eller bare en samværskalender? Slike formuleringer kan gi ulike juridiske følger. Har dere dom eller rettsforlik, er det enda viktigere å følge teksten nøyaktig. En forelder kan ikke ensidig endre en ordning som er bindende, bare fordi hverdagen har blitt vanskeligere.

Det er også viktig å se om saken egentlig gjelder en annen regel enn den man først tror. En konflikt om skole kan i realiteten være en konflikt om flytting. En konflikt om pass kan handle om risiko for utenlandsopphold. En konflikt om samvær kan handle om barnets trygghet, men den kan også handle om dårlig kommunikasjon mellom foreldrene. Jo mer presist du beskriver problemet, desto lettere er det å finne riktig spor: avtale, mekling, midlertidig avgjørelse, endringssak eller tvangsfullføring.

Frister og formkrav du må passe på

Den viktigste praktiske fristen i mange foreldretvister er meklingsattesten. Foreldre med felles barn under 16 år må som hovedregel møte til mekling før sak reises om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, fast bosted eller samvær. Meklingsattest skrives ut etter én time og er gyldig i seks måneder. I flyttesaker gjelder i tillegg en klar varslingsfrist når det finnes avtale eller avgjørelse om samvær: den som vil flytte i Norge eller ut av landet, skal varsle den andre senest tre måneder før flyttingen.

For foreldreansvar finnes et særlig formkrav: avtale om foreldreansvar må meldes til Folkeregisteret for å være gyldig. For samvær og bosted bør avtaler være skriftlige, men skriftlighet er ikke alltid nok hvis du trenger tvangsfullføring. Da må du ha et tvangsgrunnlag, for eksempel dom, rettsforlik eller avtale som statsforvalteren har gitt tvangskraft etter barnelova § 55.

Praktisk eksempel

Far skal ha samvær med Ella på 4 år fredag til søndag. Fredag møter han tydelig ruset og aggressiv ved henting. Mor nekter å levere Ella der og da. Det kan være riktig i en akutt situasjon. Men mor bør straks skrive ned hva som skjedde, lagre meldinger, kontakte relevante instanser og kreve midlertidig avgjørelse eller ny avtale. Hun bør ikke la saken bli en uformell og langvarig stans uten rettslig avklaring.

Eksempelet viser hvorfor datoer og ordlyd er viktige. Det holder sjelden å si at «vi har alltid gjort det sånn» eller «alle vet hva vi mente». Skriv ned når en avtale ble inngått, hva som faktisk ble avtalt, og hva som har endret seg. Hvis barnet er gammelt nok, bør barnets mening håndteres varsomt og dokumenteres uten press. Barnet skal få si hva det mener, men skal ikke brukes som budbringer mellom foreldrene.

Hva kan du gjøre nå?

Start med å finne ut hvilken rolle du har etter loven: Har du foreldreansvar? Bor barnet fast hos deg, hos den andre eller hos begge? Finnes det en skriftlig avtale, dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft? Skriv deretter ned hva uenigheten faktisk gjelder. Mange konflikter blir større fordi foreldre blander sammen foreldreansvar, bosted, samvær, økonomi og gamle parforholdskonflikter.

Ta kontakt skriftlig og konkret. Skriv hva du ber om, hvilken dato det gjelder, og hvorfor du mener løsningen er best for barnet. Unngå lange anklager. Hvis saken haster eller gjelder trygghet, må du likevel ikke gjemme deg bak høflige meldinger. Ved fare for vold, bortføring eller alvorlig omsorgssvikt bør du søke rask hjelp fra politi, barnevern, advokat eller retten.

Bestill mekling hos familievernkontoret når dere ikke kommer videre. Mekling er ofte nødvendig før sak kan reises, og kan også hjelpe dere å lage en avtale som barnet faktisk kan leve med. Ta med forslag, kalender og konkrete punkter. Må saken til retten, bør du samle dokumentasjon: avtaler, meldinger, fravær, hendelseslogg, bekymringer, skole- eller barnehageopplysninger og barnets reaksjoner. Dokumentasjon bør være nøktern og datert.

Vanlige misforståelser

En vanlig misforståelse er at den forelderen som har barnet mest, automatisk kan bestemme alt. Slik er det ikke. Fast bosted gir myndighet over viktige deler av dagliglivet, men foreldreansvar kan fortsatt være felles. En annen misforståelse er at felles foreldreansvar betyr at begge må være enige om alle småting. Heller ikke det stemmer. Daglige valg tas vanligvis av den som barnet er hos, mens større personlige avgjørelser kan kreve felles beslutning.

Mange tror også at barnet bestemmer selv fra en bestemt alder. Barnets mening er svært viktig, særlig etter 12 år, men barnet skal ikke tvinges til å velge side. Voksne og eventuelt retten har ansvaret for avgjørelsen. Til slutt tror noen at det alltid er lurt å holde igjen samvær når man er misfornøyd med den andre forelderen. Det kan slå tilbake dersom det ikke finnes konkrete grunner knyttet til barnets sikkerhet eller beste.