Retten til midlertidig botilbud i en akutt situasjon
Sosialtjenesteloven § 27 pålegger kommunen, gjennom NAV-kontoret, en plikt til å finne et midlertidig botilbud til den som ikke selv klarer å skaffe seg et sted å bo. Bestemmelsen er utformet for akutte situasjoner – der Elsa for eksempel har mistet boligen sin brått, blitt kastet ut, eller av andre grunner står uten noe alternativ samme dag eller i løpet av kort tid. Dette er en individuell rett, ikke en skjønnsmessig ordning kommunen kan velge å innvilge eller la være. Er situasjonen akutt og Elsa reelt sett uten egne muligheter – for eksempel uten nettverk, egne midler eller andre steder å henvende seg – skal NAV bistå med et sted å bo mens situasjonen avklares nærmere. Det stilles ikke krav om at Elsa først må ha forsøkt alle tenkelige alternativer selv før hun kan be om hjelp; det avgjørende er at hun her og nå ikke har noe sted å bo. Kommunen kan ikke avvise henne med henvisning til at hun kanskje kunne ha ordnet noe selv med mer tid – vurderingen skal ta utgangspunkt i situasjonen slik den faktisk er den dagen hun henvender seg.
Hva et midlertidig botilbud faktisk innebærer
Det midlertidige botilbudet kan variere i form, avhengig av hva som er tilgjengelig og hva som er forsvarlig ut fra Elsas situasjon. Det kan dreie seg om et hospits, en gjennomgangsbolig, eller andre typer akuttovernatting kommunen disponerer eller kjøper plass i. Botilbudet skal være forsvarlig – det innebærer blant annet at det ikke skal være uegnet for barn dersom Elsa har barn med seg, og at oppholdet ikke skal vare lenger enn nødvendig i et tilbud som ikke er egnet for lengre botid. Standarden på et hospits er normalt ikke ment å erstatte en ordinær bolig over tid, og det er nettopp derfor loven forutsetter at kommunen jobber videre mot noe mer stabilt parallelt med at det midlertidige tilbudet løper. Kvaliteten og egnetheten til det midlertidige tilbudet kan derfor selv være et tema Elsa kan ta opp med NAV dersom hun opplever at tilbudet ikke er forsvarlig for hennes situasjon, for eksempel dersom stedet ligger langt unna arbeid, skole eller annet nettverk hun er avhengig av i hverdagen.
Kortsiktig, ikke en permanent løsning
Det er viktig at Elsa forstår hva denne retten faktisk gir henne: et midlertidig tak over hodet i en akuttfase, ikke en løsning på det underliggende boligbehovet hennes. Sosialtjenesteloven § 27 er ment å bygge bro over den mest akutte perioden, ikke å erstatte en ordinær bolig over tid. NAV og kommunen har derfor en oppfølgende oppgave: å bistå Elsa videre mot en mer varig løsning, enten det er formidling til en ordinær utleiebolig i det private markedet, søknad om kommunal bolig, eller annen boligsosial bistand etter boligsosialloven § 6. Det midlertidige tilbudet bør altså følges opp aktivt, ikke bli stående som en varig tilstand, og Elsa bør selv etterspørre denne oppfølgingen dersom hun opplever at tiden går uten at noe skjer videre. Jo lenger et midlertidig botilbud varer uten at det skjer noe fremdrift i saken, desto viktigere er det at Elsa er tydelig overfor NAV om at hun trenger en plan for veien videre, ikke bare et sted å sove fra natt til natt.
Veien videre fra det midlertidige
Mens Elsa er i det midlertidige botilbudet, bør hun bruke tiden til å avklare med NAV og kommunens boligkontor hva neste steg er. Har hun rett på bistand etter boligsosialloven, bør denne søknaden fremmes parallelt, slik at overgangen fra det midlertidige tilbudet til en mer stabil bosituasjon går så raskt som mulig. Er hun uenig i lengden på det midlertidige tilbudet, i valg av sted, eller opplever at NAV ikke følger opp videre bistand, kan hun klage på vedtaket. Klage på vedtak etter sosialtjenesteloven behandles først av NAV-kontoret selv, og kan deretter bringes videre til Statsforvalteren dersom Elsa fortsatt er uenig i utfallet. En slik klage bør formuleres skriftlig og konkret, med en beskrivelse av hva hun er uenig i og hvorfor, slik at NAV-kontoret har et klart grunnlag for å vurdere saken på nytt.
Kort oppsummert
Elsa har, i kraft av sosialtjenesteloven § 27, rett til et midlertidig botilbud fra NAV når hun i en akutt situasjon ikke selv klarer å skaffe seg et sted å bo. Botilbudet skal være forsvarlig, men er ment som en kortsiktig løsning i den mest akutte fasen, ikke en erstatning for en ordinær bolig. Kommunen har et ansvar for å følge opp videre mot en mer varig løsning, gjerne i kombinasjon med boligsosial bistand etter boligsosialloven § 6. Er Elsa uenig i tilbudet eller oppfølgingen, kan hun klage til NAV-kontoret og videre til Statsforvalteren.