Nei. Begge trenger ikke å være enige om separasjon. Etter el. § 20 første ledd er retten til separasjon individuell, og den ene ektefellen kan kreve separasjon selv om den andre er uenig. Enighet er ikke et rettslig vilkår, men har praktisk betydning ved at felles søknad gir raskere saksbehandling.

Enighet er ikke et vilkår

Spørsmålet om enighet henger nært sammen med spørsmålet om bare den ene kan søke, jf. artikkel 87. Det rettslige svaret er klart: enighet er ikke et vilkår for separasjon. Ekteskapsloven § 20 første ledd gir hver ektefelle en selvstendig rett. Loven bygger på at ingen skal tvinges til å fortsette et samliv mot sin vilje, og at den ene ektefellens uvilje mot separasjon ikke skal kunne binde den andre til ekteskapet. Statsforvalteren prøver derfor ikke om partene er enige; det avgjørende er at én av dem krever separasjon og at de formelle vilkårene er oppfylt.

Forskjellen mellom felles og ensidig søknad

Selv om enighet ikke kreves rettslig, har det stor praktisk betydning om søknaden er felles eller ensidig:

  • Felles søknad. Søker ektefellene sammen og frafaller begge klageretten, kan statsforvalteren skrive ut endelig separasjonsbevilling samme dag som bevilling gis. Behandlingen er rask og ukomplisert.
  • Ensidig søknad. Søker bare den ene, må statsforvalteren oversende søknaden til den andre ektefellen for uttalelse, noe som forlenger saksbehandlingstiden. Separasjonen kommer likevel, men senere.

Enighet er altså en praktisk fordel som forenkler og forkorter prosessen, ikke et rettslig krav.

Hva den andre ektefellen kan og ikke kan gjøre

Den uenige ektefellen har begrensede muligheter til å motsette seg separasjonen:

  • Vedkommende kan unnlate å undertegne. Dette stanser ikke separasjonen, men forlenger behandlingen.
  • Vedkommende kan påklage bevillingen. Klagen utsetter når bevillingen blir endelig, men kan ikke føre fram med den begrunnelse at vedkommende ikke ønsker separasjon.
  • Vedkommende kan ikke nekte separasjon. Det finnes ingen vetorett mot separasjon i ekteskapsloven.

Den andre ektefellens reelle innflytelse ligger dermed i å påvirke tempoet, ikke utfallet. Dette er et viktig poeng å formidle til klienter, som ofte tror at den andre kan «nekte» separasjon.

Sammenligning med skilsmisse etter § 22

Kravet om enighet stiller seg annerledes ved skilsmisse etter to års samlivsbrudd etter el. § 22. Der må den andre ektefellen skriftlig bekrefte at vedkommende er enig i atskillelsen for at statsforvalteren skal ha myndighet. Mangler slik bekreftelse, kan bare tingretten avgjøre saken. Her spiller altså den andres holdning en større rolle for hvilket organ som er kompetent. Ved separasjon etter § 20 og skilsmisse etter § 21 er det derimot ikke noe tilsvarende krav om bekreftelse; retten er individuell. Dette er en sentral forskjell mellom de to veiene til skilsmisse, jf. artikkel 79.

Meklingsplikt uavhengig av enighet

Uavhengig av om ektefellene er enige, gjelder kravet om meklingsattest når de har felles barn under 16 år, jf. el. § 26 og artikkel 76. Mekling er obligatorisk og knytter seg til hensynet til barna, ikke til enighet mellom ektefellene om selve separasjonen. Mekling skal gjennomføres selv om den ene ektefellen er imot separasjon. Møter den ene ikke til mekling, kan vedkommende likevel få utstedt meklingsattest etter regler om dette, slik at separasjonssøknaden kan behandles. Meklingsplikten kan altså ikke brukes av en uenig ektefelle til å hindre separasjon.

Praktiske råd

For praktikeren er følgende sentralt å formidle:

  • Klienten kan bli separert uten den andres samtykke. Uenighet hindrer ikke separasjon.
  • Felles søknad er raskere. Der det er mulig, lønner det seg å søke sammen og frafalle klageretten.
  • Den andres motstand påvirker tempo, ikke utfall.
  • Meklingsplikten gjelder uansett ved felles barn under 16 år, men kan ikke brukes til å blokkere separasjonen.

Hvorfor loven ikke krever enighet

Begrunnelsen for at loven ikke krever enighet om separasjon, ligger i synet på ekteskapet som et frivillig samliv. Det ville være uforenlig med dette synet om den ene ektefellen kunne tvinge den andre til å forbli i ekteskapet ved å nekte å samtykke til separasjon. Lovgiver har derfor lagt retten til separasjon til den enkelte. Dette står i kontrast til eldre rett, der skyldspørsmål og enighet kunne ha betydning. Den moderne ordningen innebærer at separasjon er en ensidig rettighet, ikke en avtale mellom ektefellene. Forståelsen av dette grunnprinsippet er nødvendig for å gi korrekt rådgivning om hva den uenige ektefellen faktisk kan oppnå.

Enighet om de økonomiske og personlige forholdene

Selv om enighet ikke kreves for selve separasjonen, er enighet om de tilknyttede forholdene – skifte, bolig, bidrag og barn – av stor praktisk betydning. Her er ektefellene faktisk avhengige av å bli enige, eller av at en tvist løses av domstolen. En ektefelle kan altså bli separert uten den andres samtykke, men kan ikke ensidig avgjøre hvordan formuen skal deles eller hvor barna skal bo. Det er nyttig å skille klart mellom selve statusendringen, som er ensidig, og de underliggende oppgjørsspørsmålene, som forutsetter enten enighet eller rettslig avgjørelse. Klienter forveksler ofte disse, og tror at uenighet om for eksempel boligen kan stanse separasjonen.

Konsekvensen av en konfliktfylt separasjon

Der separasjonen er konfliktfylt, kommer forskjellen mellom rett og praksis tydelig fram. Separasjonen kommer uansett, men en uenig ektefelle kan trenere prosessen gjennom manglende undertegning og klage, og kan skape konflikt om skifte og barn. Dette forlenger ikke retten til separasjon, men kan gjøre den samlede prosessen langvarig og belastende. For praktikeren er det viktig å forberede klienten på at selve separasjonen er sikret, men at de tilknyttede spørsmålene kan bli krevende der den andre er uenig. En realistisk forventningsstyring er her sentralt.

Oppsummering av forskjellen mellom de to veiene

For å unngå forveksling er det nyttig å oppsummere når enighet har betydning. Ved separasjon etter § 20 og skilsmisse etter § 21 er retten individuell, og enighet er ikke et vilkår; den ene kan kreve separasjon og senere skilsmisse uavhengig av den andres holdning. Ved skilsmisse etter to års samlivsbrudd etter § 22 er det derimot et vilkår for statsforvalterens kompetanse at den andre skriftlig bekrefter atskillelsen; mangler bekreftelsen, må saken til tingretten. Skillet er praktisk viktig: separasjonsveien er åpen også ved uenighet, mens § 22-veien forutsetter et minimum av samarbeid for at den administrative behandlingen skal være tilgjengelig. Dette taler ofte for separasjonsveien der den andre er uenig.

Oppsummering

Begge trenger ikke å være enige om separasjon. Retten etter el. § 20 er individuell, og enighet er ikke et vilkår. Felles søknad gir likevel raskere behandling enn ensidig søknad. Den uenige ektefellen kan utsette når bevillingen blir endelig gjennom klage, men kan ikke nekte separasjon. Kravet om enighet stiller seg derimot annerledes ved skilsmisse etter to års samlivsbrudd etter § 22.