Den ensidige retten etter § 20

Ekteskapsloven § 20 første ledd gir hver ektefelle rett til å kreve separasjon dersom vedkommende ikke finner å kunne fortsette samlivet. Det stilles uttrykkelig ingen krav om at den andre samtykker, og det kreves ingen begrunnelse. Dette er et bevisst valg fra lovgivers side: ekteskapet skal bygge på frivillighet, og ingen skal kunne tvinges til å forbli gift mot sin vilje. Retten til å komme seg ut av et ekteskap er en grunnleggende personlig rettighet i norsk rett.

Statsforvalteren skal innvilge separasjon når den ene parten krever det og de formelle vilkårene er oppfylt. Den andre ektefellen har ikke vetorett, og det avholdes ingen prøving av om grunnen er «god nok». Statsforvalteren skal heller ikke forsøke å overtale parten til å bli i ekteskapet. Den ensidige retten er absolutt.

Fra separasjon til skilsmisse etter § 21

Når separasjon er innvilget og det har gått ett år, kan hver av ektefellene kreve skilsmisse etter ekteskapsloven § 21. Også her er retten ensidig. Den ektefellen som ønsker skilsmisse, trenger ikke den andres tilslutning. Forutsetningen er at samlivet ikke er gjenopptatt i separasjonsperioden, jf. § 20 tredje ledd, som likevel åpner for kortvarige forsoningsforsøk uten at separasjonstiden avbrytes.

Dette innebærer at en ektefelle som motsetter seg skilsmissen, i praksis ikke kan hindre den. Det eneste vedkommende kan oppnå, er å trekke ut tiden noe ved å være uenig i faktiske forhold, for eksempel ved å hevde at samlivet er gjenopptatt. Men selve retten til skilsmisse kan ikke blokkeres, og en grunnløs innsigelse vil ikke føre frem.

Samlivsbruddssporet etter § 22

En ektefelle som ikke ønsker å gå veien om separasjon, kan kreve skilsmisse direkte etter ekteskapsloven § 22 når samlivet har vært brutt i minst to år. Heller ikke her kreves den andres samtykke. Den eneste forskjellen er bevistemaet: den som påberoper seg § 22, må sannsynliggjøre at samlivet faktisk har vært brutt i to år. Bestrider den andre dette, må statsforvalteren ta stilling til bevisene, men uenigheten i seg selv gir ingen vetorett. Det er den som krever skilsmisse som har tvilsrisikoen for at vilkåret er oppfylt, men når dette er sannsynliggjort, kan motparten ikke stanse skilsmissen.

Hva den andre parten faktisk kan påvirke

Det er nyttig å forklare klienten hva motparten kan og ikke kan gjøre. Motparten kan ikke nekte skilsmisse. Motparten kan derimot ha berettigede synspunkter på det økonomiske oppgjøret etter kapittel 12, på fordelingen av bolig etter §§ 67–69 og på spørsmål om barna. Disse spørsmålene er reelle tvistetemaer, men de er adskilt fra selve skilsmissen og kan ikke brukes til å stanse den. En part kan altså ikke betinge seg at skilsmissen utsettes inntil oppgjøret er løst; skilsmissen og oppgjøret er to ulike løp.

Betydningen for voldsutsatte

Den ensidige retten har en særlig viktig side for personer i destruktive eller voldelige ekteskap. Ingen er avhengig av overgriperens samtykke for å komme seg ut av ekteskapet. Ved alvorlige overgrep eller tvangsekteskap kan skilsmisse i tillegg kreves umiddelbart etter ekteskapsloven § 23, uten den lange veien om separasjon. For den som lever i frykt, er det avgjørende å vite at det ikke finnes noen rettslig mekanisme som lar en kontrollerende ektefelle holde den andre fast i ekteskapet. Dette behandles nærmere i artiklene 97 og 98.

Praktisk veiledning

For den som ønsker skilsmisse men frykter motstand fra ektefellen, er rådet enkelt: søk separasjon ensidig, og la statsforvalteren behandle saken. Det er ikke nødvendig å «overbevise» den andre eller å oppnå enighet. Etter ett år kan skilsmisse kreves. Dersom partene allerede har levd atskilt i to år, kan man gå direkte på § 22. I begge tilfeller er motpartens samtykke uten betydning for selve retten til å bli skilt.

Mekling er ikke en form for samtykke

Et poeng som av og til misforstås, er at meklingsplikten etter ekteskapsloven § 26 ikke innebærer noe krav om at partene blir enige. Ektefeller med felles barn under 16 år må møte til mekling før saken kan fremmes, men plikten er oppfylt allerede ved å møte. Det er ikke et vilkår at meklingen fører frem til enighet, og den ene parten kan ikke bruke meklingen til å blokkere skilsmissen ved å nekte å samarbeide om en avtale. Meklingsattesten utstedes selv om foreldrene ikke blir enige om barna. Meklingen er altså et tilbud om bistand, ikke en samtykkemekanisme, og den endrer ikke den ensidige retten til skilsmisse.

Når den ene parten er fraværende eller uvillig

I praksis er det ikke uvanlig at den ene ektefellen ikke ønsker skilsmisse og forsøker å trenere prosessen, for eksempel ved å unnlate å svare eller ved å bestride faktiske forhold. Dette endrer ikke utfallet. Statsforvalteren kan behandle og innvilge separasjon og skilsmisse selv om den andre parten er passiv eller protesterer. En part som er borte eller uvillig, kan ikke stanse saken; vedkommende kan i høyden påvirke fremdriften noe dersom det oppstår reell tvil om vilkårene, for eksempel om samlivet faktisk har vært brutt i to år etter § 22. Men retten til å bli skilt består uavhengig av motpartens holdning.

Oppsummering

Samtykke fra den andre er aldri et vilkår for skilsmisse i Norge. Hver ektefelle har en ensidig rett etter § 20 til separasjon og etter § 21 til skilsmisse, og kan alternativt gå direkte på skilsmisse etter § 22 ved to års samlivsbrudd. Mekling etter §§ 26–27 er ikke en samtykkemekanisme. Motparten kan ikke nekte, bare i begrenset grad forsinke ved å bestride faktiske forhold. Selve retten til å bli skilt er ufravikelig, og dette er en sentral beskyttelse også for voldsutsatte.