Som klar hovedregel: nei. Foreldelsesloven er ufravikelig til vern for skyldneren, og man kan derfor ikke på forhånd avtale bort eller vesentlig forlenge foreldelsesfristene til skyldnerens ugunst. Dette gjelder selv om begge parter skulle være enige og signere en avtale om det. Det finnes riktignok noe større avtalefrihet innenfor enkelte nærings- og handelsforhold, men for vanlige forbrukerforhold er hovedregelen streng: reglene om foreldelse er ikke noe man bare kan kontrakte seg vekk fra.

Hvorfor er ikke dette bare opp til partene selv?

I de fleste kontraktsforhold står norsk rett fritt til å la partene avtale nesten hva de vil seg imellom — det kalles gjerne avtalefrihet, og er et grunnleggende prinsipp i norsk formuerett. Men foreldelsesreglene er et av de områdene der lovgiver har valgt å begrense denne friheten. Grunnen er enkel: den som skal forhandle om en kontrakt, har ofte ikke like sterk forhandlingsposisjon som den andre parten, og det er nettopp skyldneren — den svakere parten i et gjeldsforhold — loven ønsker å beskytte. Uten en slik beskyttelse ville det vært fritt frem for den sterkeste parten i en avtale å skrive inn vilkår som i praksis gjorde krav evigvarende, ved for eksempel å avtale at foreldelsesfristen aldri løper, eller at den er ti eller tjue år i stedet for tre.

Et eksempel med et bygningsfirma og en privatkunde

Se for deg entreprenørfirmaet til Anders, som pusser opp bad for privatkunder. I standardkontrakten han bruker, har han skrevet inn en setning om at «kunden kan ikke gjøre gjeldende reklamasjons- eller foreldelseskrav mot firmaet mer enn ett år etter fullført arbeid, uansett når feilen oppdages». Anders tenker dette er en praktisk måte å begrense sin egen risiko på. Problemet er at en slik bestemmelse, i den grad den forsøker å forkorte den lovbestemte foreldelsesfristen til skyldnerens (her: firmaets egen) fordel og til kundens ugunst, typisk vil kunne kjennes ugyldig eller sette til side dersom den kommer på spissen i en tvist — nettopp fordi loven skal beskytte den svakere parten mot at den sterkere kontraktsparten skriver seg bort fra sitt ansvar. Kunden vil normalt fortsatt kunne påberope seg de lovbestemte fristene, uavhengig av hva som står i kontrakten.

Men gjelder det samme motsatt vei?

Her blir det litt mer nyansert. Loven er ufravikelig til vern for skyldneren — det betyr at avtaler som forkorter fristen til skyldnerens fordel og kreditors ugunst, eller som på andre måter svekker kreditors stilling utover det loven tillater, som hovedregel ikke kan avtales bindende på forhånd. Men en avtale som i stedet gir kreditor bedre vilkår enn loven — for eksempel at skyldneren erklærer å avstå fra å påberope seg foreldelse i en konkret, allerede oppstått sak — kan i utgangspunktet stå seg annerledes, fordi det da ikke er skyldneren som blir dårligere stilt. Det er nettopp fordi loven primært skal verne skyldneren mot å bli fanget i evigvarende krav, ikke motsatt.

Er det noen unntak for næringslivet?

Ja, til en viss grad. Innenfor kommersielle forhold og handelskjøp mellom profesjonelle parter er det noe større rom for å avtale andre løsninger enn i typiske forbrukerforhold, fordi lovgiver har lagt til grunn at næringsdrivende som regel har mer jevnbyrdig forhandlingsstyrke og bedre forutsetninger for å vurdere risikoen ved en avtale. Men selv her er det grenser for hvor langt partene kan gå, og hovedregelen om at loven primært skal verne skyldneren, ligger fortsatt i bunnen. Er du i tvil om en konkret avtaleklausul faktisk er gyldig, er dette et spørsmål det er verdt å få konkret vurdert, fordi grensene kan være vanskelige å trekke presist i det enkelte tilfellet.

Hva med å avtale seg bort fra foreldelse i en pågående tvist?

Det finnes en viktig forskjell mellom å avtale bort fristene på forhånd, generelt og abstrakt i en standardkontrakt, og å inngå en konkret avtale om en allerede oppstått, spesifikk sak — for eksempel at partene blir enige om å utsette en frist mens de forhandler om et forlik. Slike konkrete, situasjonsbestemte avtaler behandles ofte annerledes enn generelle, forhåndsinngåtte fraskrivelser, nettopp fordi begge parter da kjenner den faktiske saken og kan vurdere konsekvensene med åpne øyne.

Kort oppsummert

Foreldelsesloven er hovedsakelig ufravikelig til vern for skyldneren, og du kan som klar hovedregel ikke avtale deg bort fra eller vesentlig forlenge fristene til skyldnerens ugunst på forhånd — selv ikke med en tydelig kontraktsklausul, slik Anders erfarer i eksempelet over. Det finnes noe større avtalefrihet i rene næringsforhold, og konkrete avtaler i en allerede oppstått sak kan stå seg annerledes enn generelle fraskrivelser skrevet inn i en standardkontrakt på forhånd. Er du usikker på om en konkret klausul i en kontrakt du har signert, faktisk er gyldig, er dette noe som bør vurderes nærmere i det enkelte tilfellet.