Kan jeg si opp om senteret stenger uten forvarsel?
Er treningssenteret du er medlem hos stengt, uten at du får en tjeneste av tilsvarende verdi et annet sted, svekkes grunnlaget for fortsatt å holde deg bundet av bindingstiden. Avtaleloven § 36 taler trolig for at forbrukeren i en slik situasjon kan si opp uten kostnad, og kreve tilbakebetalt forskuddsbetalt periode etter stengedatoen, siden det vil være urimelig å holde noen bundet til en tjeneste som ikke lenger finnes.
Medlemskortet fungerer ikke lenger. Døren er låst, og det henger kanskje en lapp om at senteret er «midlertidig stengt» — eller ingenting i det hele tatt. For forbrukeren som fortsatt betaler måned etter måned i en bindingstid, reiser dette et helt konkret spørsmål: kan jeg si opp med én gang, eller må jeg fortsette å betale for noe jeg ikke lenger får bruke? Svaret ligger i hva avtalen egentlig var en avtale om — adgang til å trene på et bestemt senter — og hva som skjer når nettopp den ytelsen forsvinner.
Hva skjer med medlemskapet hvis senteret stenger uten varsel?
Selve grunnlaget for avtalen svikter når senteret ikke lenger finnes eller ikke er tilgjengelig. En bindingstid er inngått i tillit til at motytelsen — tilgang til lokaler, utstyr og eventuelle timeplaner — faktisk leveres gjennom hele perioden. Forsvinner denne motytelsen helt, uten forvarsel og uten noen erstatning, mister bindingstiden sin naturlige begrunnelse. Forbrukeren bør da normalt kunne si opp fra det tidspunktet stengingen ble et faktum.
Dette gjelder enten stengingen skyldes konkurs, en beslutning om å legge ned akkurat den avdelingen, eller en langvarig oppussing uten kjent gjenåpningsdato. Fellesnevneren er at forbrukeren ikke lenger kan bruke det medlemskapet faktisk skulle gi tilgang til, samtidig som betalingsplikten formelt løper videre som om ingenting hadde skjedd. Jo lenger denne tilstanden varer uten en løsning fra senterets side, desto klarere blir det at fortsatt betaling ikke har noe reelt motstykke.
Kan du kreve å slippe ut av bindingstiden når tjenesten forsvinner?
Ja, dette er nettopp den typen situasjon avtaleloven § 36 er egnet for. Bestemmelsen ser på om det vil være urimelig å holde en avtale ved like slik forholdene har utviklet seg — og et krav om fortsatt betaling for en tjeneste som fysisk ikke lenger eksisterer, er et av de klareste eksemplene på at fortsatt binding gir et urimelig resultat. Her trengs det verken lange bevisrekker eller sammensatte vurderinger; stengingen i seg selv er kjernen i argumentet.
Skulle senteret likevel hevde at bindingstiden løper videre uavhengig av om lokalet er tilgjengelig, snur dette forholdet mellom ytelse og motytelse fullstendig på hodet: forbrukeren skulle da betale for retten til å vente på at senteret en gang i fremtiden åpner igjen, uten noen tidsramme for når det skjer. Et slikt utfall er vanskelig å forsvare under enhver rimelighetsvurdering, og det er nettopp derfor stenging uten videre bør behandles som en selvstendig grunn til å tre ut umiddelbart.
Har det betydning om senteret tilbyr et annet senter i bytte?
Ja, i vesentlig grad. Får forbrukeren tilbud om å trene på et annet senter i samme kjede, med tilsvarende åpningstider, utstyr og geografisk nærhet, kan dette anses som en fullgod erstatning som opprettholder avtalens formål. Er alternativet derimot vesentlig dårligere — lengre reisevei, mindre utstyr, eller et helt annet konsept — svekker det argumentet for at bindingstiden fortsatt bør gjelde uendret, selv om et formelt alternativ finnes på papiret.
Vurder også om alternativet faktisk finnes tilgjengelig fra dag én, eller om det bare er en fremtidig mulighet senteret viser til uten en konkret dato. Et alternativ som «kommer etter hvert» gir ikke forbrukeren noen reell erstatning i mellomtiden, og bør derfor ikke i seg selv frata retten til å si opp umiddelbart dersom det tar lang tid før noe reelt tilbys.
Hva sier avtaleloven § 36 om avtaler som ikke lenger kan oppfylles?
Loven ser på avtalen som helhet, inkludert forhold som har oppstått etter inngåelsen. En stenging uten forvarsel er nettopp et slikt senere inntrådt forhold. Kombinert med at forbrukeren ikke har hatt noen mulighet til å forutse eller forberede seg på det, styrkes argumentet for at bindingstiden bør anses bortfalt fra stengetidspunktet, uavhengig av hvor mange måneder som formelt gjensto.
Hvordan sier du opp og krever tilbakebetaling av forskuddsbetalt periode?
Send skriftlig oppsigelse så snart stengingen er et faktum, med dato for når du ble kjent med den. Be om tilbakebetaling av eventuelt forskuddsbetalt beløp for perioden etter stengedatoen, og vis til at bindingstiden mister sitt grunnlag når tjenesten ikke lenger leveres. Får du ikke svar, eller blir henvist til et alternativ du mener ikke er likeverdig, kan Forbrukerrådet gi veiledning, og kravet kan tas videre til forliksrådet dersom det gjelder et konkret pengebeløp.
Ta skjermbilde eller bilde av eventuell informasjon om stengingen — en lapp på døren, en melding på nettsiden, eller en e-post fra senteret — med dato synlig der det er mulig. Denne dokumentasjonen viser nøyaktig når stengingen ble kjent, noe som igjen er avgjørende for å fastsette fra hvilken dato bindingstiden bør anses bortfalt og tilbakebetalingskravet begynner å løpe.
Kort oppsummert
Stenger treningssenteret uten forvarsel og uten et likeverdig alternativ, svekkes grunnlaget for å holde forbrukeren bundet av resten av bindingstiden. Avtaleloven § 36 gir støtte for å si opp uten kostnad og kreve tilbake forskuddsbetalt beløp fra stengedatoen. Send oppsigelsen skriftlig med en gang, og vurder om et eventuelt tilbudt alternativ faktisk er likeverdig før du aksepterer det som løsning.